Hadde Deafheaven spilt kun post-rock hadde de vært et av de beste i sitt slag. Det samme om de kun spilte svartmetall. Eller indierock, for den saks skyld. Men for det San Francisco-baserte bandet er ikke én sjanger nok – de mikser alle i en hardtslående cocktail med trippelt spritinnhold og coiner sjangeren «blackgaze» i samme slengen, en term som beskriver fusjoneringen av svartmetall og shoegaze.

Det startet som et duoprosjekt i regi av vokalist George Clarke og gitarist Kerry McCoy i 2010. Det tok ikke lang tid før de rekrutterte nye medlemmer, og påfølgende år slapp de debutskiva «Roads to Judah». Albumet revitaliserte sjangeren og pushet samtidig grensene for hva svartmetall kan være, med sedvanlig tremolo-riffing, blast beats og iltre hyl, men med melodiøs varme (!) inkorporert i sounden. De beviser ettertrykkelig at de trår nye veier langt utenfor den klassiske svartmetallstien. The best of both worlds? Helt klart!

De hevet nivået enda et par hakk ved utgivelsen av det nærmest ikoniske albumet «Sunbather» i 2013. Med et overordnet mål om å utvide sounden til å trigge hele følelsesspekteret har Deafheaven på dette albumet tilført lydbildet flere pop- og postrock-elementer, uten å miste det snev av kredibilitet – dette er svartmetall med en fuckings tan. Albumet gikk med en score på 8.9 av 10 rett inn på Best New Music-lista til Pitchfork, som kalte skiva en «modern classic».

Da de tidligere i år ga ut sin tredje skive «New Bermuda» dumpet også den inn i Pitchforks Best New Music-liste, denne gangen med en score på 9 av 10. P3 ga albumet intet mindre enn seks øyne på terningen, Spin Magazine kalte det årets beste metal-album, og da Treblezine skulle lage tilsvarende sjangeruavhengige liste for 2015s 50 beste album, ble «New Bermuda» kun forbigått av Kendrick Lamars «To Pimp A Butterfly» på listen. Albumet er også finne på 11. plass på Musikknyheter.no sin kåring over årets beste internasjonale album

Bandet evner å sende kalde grøss nedover ryggraden til selv den mest hardbarka svartmetallentusiast i det ene øyeblikk, og varmer og imponerer med melodiske instrumentalpartier i det neste, og her ligger også Deafheavens overlegenhet i musikklandskapet. Såkalte «trve kvlt»-purister verden over river seg nok i sitt beksorte hår av medias lemfeldige omtale av Deafheaven som et svartmetall-band, for selv om parallellene er utvetydige vil de aldri kunne plasseres i én bås.



Pstereo