Med en karriere som har spunnet over 38 år er det helt på sin plass å sette punktum før de blir parodier på seg selv. Slayer sin kompromissløse energi var med på å sette soundtracket til min ungdomstid.
«Auschwitz, the meaning of pain, the way that I want you to die, slow death, immense decay. Showers that cleanse you of your life. Forced in like cattle. You run, stripped of your life's worth. Human mice, for the angel of death, four hundred thousands more to die,» synger Tom Araya, mens Kerry Kings og Jeff Hannemans gitarer hyler og hviner i et frenetisk raseri, og minner om blodtrimmede motorsykler. I Angel of Death gir en rockelåt for første gang beskrivelser av hva som skjedde i konsentrasjonsleirene.
Skjellsettende skrik
Låten starter med tidenes metallskrik, som varer i syv sekunder. Først høres det ut som om det er gitarsolo men etter hvert fatter man faktisk at det er et menneskeskrik, og sånn sett fremstår det som et kunstnerisk grep for å beskrive det ekstreme trauma som holocaust var.
Dette var mitt første møte med Slayer. Jeg var nettopp fylt 16 år og hektet på Metallica. En venn av meg hadde kopiert Metallicas første LP over på kassett til meg, og som en slags spøkefull bonus; denne låten av Slayer. Det føltes som tortur av øregangene, men i dag er jeg svært takknemlig. Det tok noen gjennomhøringer å komme over det første lydmessige sjokket av Angel of Death, men etter hvert gled den ekstreme musikken inn og jeg ble sulten på mer Slayer. Jeg var sensitiv 16-åring og jeg slet enda med traumer etter mobbing på ungdomsskolen på Tysnes, Slayer klarte å kanalisere mye av den vonde energien gjennom sin musikk. Bare det vil det ha min evige beundring for.
Intenst og bestialsk
Angel of Death er åpningssporet på platen Reign in Blood, som kom ut høsten 1986. Alle de ti sporene tar for seg forskjellige former for bestialitet; fra lemlestelse, kriminell sinnssykdom til okkult ondskap. I noen annen musikkform enn ekstrem metal ville det vært utenkelig å lage en låt om Dr. Josef Mengeles eksperimentering av mennesker i Auschwitz. Platecoveret var ulikt noe annet, og må ha vært et sjokk for mange å snuble over i platebunkene. Faktisk var det så kontroversielt at plateutgivelsen måtte utsettes. Det rå og brutale Hieronymus Bosch-inspirerteReign in Blood omslaget er utført av bildekunstneren Larry Carroll, som til daglig tegnet politiske karikaturer for amerikanske aviser. Dette er en veritabel grafisk gjengivelse av Helvete. På en trone sitter Satan selv, som blir båret av Hitler og en demonisk pave. Reign in Blood varer i 29 minutter og det må ha vært tidenes mest intense halvtime – på plate. Faktisk går nesten i ett og iblant glir de over i hverandre. Vokalist Tom Araya setter sannsynligvis ny rekord i å synge flest mulig ord på kortest mulig tid. Hvis intensjonen er høres ut som en bestialsk massemorder, lykkes han langt på vei med det.
En venn av meg beskrev å høre på Slayer på full guffe som å kjøre panservogn på en slagmark. En frisk metafor, men jo, de synger så og si bare om vold, krig og blodsutgytelse og mange trodde også de hadde nazisympatier. De hadde et SS-lignende logo, brukte Reichsadler-ørnen, sang om Auschwitz (hvor de ikke tar tydelig avstand fra det som skjedde) og hadde en fanklubb med det klingende navnet Slatanic Wehrmacht. Jeff Hanneman, som komponerte tekst og musikk, har uttalt at det var unødvendig å påpeke at Mengele var ond, det var åpenbart. Men nazi-stempelet fulgte Slayer gjennom karrieren. Låten var såpass kontroversiell at Columbia Records nektet å distribuere albumet, og jobben gikk til Geffen Records. Strofen «Sickening ways to achieve the holocaust» gir kanskje en pekepinn om at Slayer tar avstand fra fascistisk tankegods. At deres produsent Rick Rubin var jødisk gikk nok også mange hus forbi.
Siste låten på platen er Raining Blood er om mulig enda mer aggressiv enn åpningssporet. Gitaristene Jeff Hanneman og Kerry King maner frem et lydbilde av torden fra en blodrød himmel. På slutten blir gitarene helt ville og frenetiske, før det begynner å regne fra himmelen. I nesten ett minutt regner det blod fra himmelen.
I dag ville det kanskje virket som et cheesy grep, men for 30 år siden var dette skremmende. På 80-tallet var det bare i undergrunnsmiljøer og undergrunnsblader at man hørte om Slayer. Folk ante knapt hva thrash metal var for noe. Låter fra Reign in Blood ble verken spilt på radio eller anmeldt i avisene, knapt nok nevnt.
Har låt mot abort
Ikke fullt så skummel var Slayers oppfølger, South of Heaven fra 1988. Her går det an å få med seg tekstene uten å måtte følge med på vedlagt tekstmateriale i coveret. Tom Araya, Jeff Hanneman, Kerry King og Dave Lombardo virket mer voksne og reflekterte. De hadde også uttalt at det var umulig å overgå Reign in Blood i aggresjonsnivå. Behind the Crooked Cross handler faktisk om at ikke alle Wehrmacht-soldatene var nazister og Silent Scream er intet mindre enn et innlegg mot abort. «Electric, Circus, wild, deep in the infant’s mind,» synger Tom Araya for å beskrive visuelt den smerten som det ufødte barnet føler i morens mage. Dette er altså en tekst som Børre Knudsen kunne likt, men det er vel tvilsomt at han ville digget de intense rytmene.
Spilt på MTV
Da Seasons in the Abyss kom ut i 1990 var California-thraserne farlig nært ved å bli stuerene. Platen solgte faktisk til gull i USA og Canada, og de fikk sin første musikkvideo vist på MTV. Slayer hadde kuttet ned på de mest ondskapsfulle temaene og fokuserte mest på krig nå. Noe som traff tidsånden, ettersom det var et tidsspørsmål før USA erklære krig mot Irak. Tittellåten Seasons in the Abyss innspilte de ved Gizaplatået i Kairo, og den viste den spente stemningen i Midtøsten, like før Gulfkrigen brøt ut i januar 1991.
Mens et utall andre metallband har blitt myke i kantene med årene, gjelder ikke den regelen forSlayer. De siste platene deres har holdt høy temperatur, og de følger med i tiden. På Jihad tar de for seg muslimske selvmordsbombere og låten Repentless fra 2015 gir oss en pekepinn om hva Slayer står for; «No looking back, no regrets, no apologies. What you get is what you see».
Selv om Paul Bostaph har overtatt trommestikkene etter Dave Lombardo og Gary Holt har erstattet Jeff Hanneman (død i 2013) på gitar, har Slayer fremdeles det samme harde og energiske drivet. De er ennå aggressive og velartikulerte. Da Slayer spilte i Bergen for første gang i karrieren, en junidag i 2012, var det ikke noe «Nice to be here!» eller «How are you?» publikum fikk høre fra scenekanten, men «Do you wanna die?!», og man ventet å se blodrøde skyer innta himmelhvelvingen. Slayer er et band helt i særklasse, og jeg tør påstå at ingen band har klart å overgå den blandingen av aggresjon, musikalsk kompleksitet og kompromissløshet som Slayer har stått for.
Slayer über alles!
Bildegalleri av Per-Otto Oppi Christiansen
