Foto: Stian Schløsser Møller

Erlend Ropstad har imponert oss kraftig både live og på plate i 2019. Med strålende konserter både på Rockefeller og på Øyafestivalen, og ikke minst med med mesterverket «Brenn Siste Brevet».

Våre anmeldere har kåret «Brenn Siste Brevet» til årets norske album. Ropstad topper listen foran svært sterke utfordrere i våre internasjonale stjerner Sigrid og Aurora!

1. Erlend Ropstad - Brenn Siste Brevet



Vi får gitarøs i stort monn på bl.a. Exit the dragon, Brenn siste brevet og Vi er de siste. Dette er først og fremst en gitarplate, men på låten Du hang med ei stund får vi nydelig pianospill og strykere. Det er vanvittig vakkert, og her synger Ropstad Livet med stor L. Også i Menneske, kjære menneske får vi høre pianospill bak fuzzgitaren, bassen og trommene, og i tillegg en nokså desillusjonert tekst: «Menneske, kjære menneske/For jeg trodde på det gode/Jeg så håp omkring/Men vi var enige om noe/Vi har ikke lært noen ting.»

På singelen Natta som er over nå, dryler Ropstad til med både rått gitardriv og røft pianospill. Det er The Big Music vi hører, og Springsteen, Mike Scott og Ulf Lundell ville nikket anerkjennende til låten. Så runder han av med den akustiske balladen Stein i dine sko der nydelig gitarspill og strykere gjør sitt til at vi forlater Brenn siste brevet med fysisk og mental gåsehud. Erlend Ropstad har rett og slett gitt oss et mesterverk av en plate. - Ådne Evjen.



2. Sigrid - Sucker Punch



Vi har venta på Sucker Punch i et par år nå. Det store spørsmålet er, har vi venta for lenge? Jeg vil si; nei. Det trekker likevel litt ned når så mye som halve albumet er gitt ut tidligere. Sucker Punch er et solid album, med en rød tråd gjennom det hele. Sigrid viser oss at hun er en habil låtskriver og musiker. Det bør for så vidt ikke overraske de som har vært borti musikken hennes de siste årene. Hun har allerede gitt ut flere hits, og jeg aner noen potensielle nye hits på albumet.

Sigrid er en popstjerne og lager så utrolig gode låter, at de vi allerede har hørt mange ganger fortsatt er verdt å lytte til igjen og igjen. - Mona Johannessen.



3. AURORA - Different Kind Of Human (Step 2)



Da Aurora ga ut Infections of a Different Kind Pt 1 i 2018 klagde jeg på at den var for kort, og at Part 2 burde være like rundt hjørnet.

Jeg måtte vente åtte måneder, men fikk ventetiden forkortet med tre strålende singler: Animal, den sykt fine The Seed og The River. Alle tre gir en fin indikasjon på hva dette albumet inneholder: Et bevis på en artist som ikke bare er i konstant utvikling, hun blir også bare bedre bedre!

Da debutalbumet All My Demons Are Greeting Me as a Friend kom ut kåret jeg det til årets album. Jeg har en følelse av at A Different Kind of Human Step 2 vil få samme skjebne i 2019. Jeg har hørt på den konstant siden plateselskapet sendte meg lenke til den, og jeg blir ikke lei! - Hogne Bø Pettersen



4. Sibiir – Ropes



Sibiir har ikkje blitt noko mildare sidan sist. Heldigvis! Oslobandet er ute med det vanskelege andrealbumet sitt 4. oktober. Og dei har ingen ting og skamme seg over. Ropes er minst like aggressivt og intenst som energipilla Sibiir som kom på tampen av 2016. Dei leverer framleis metall av høg kvalitet. Sjølv kallar dei det post metallic blackened hardcore. Jau, jau. Namnet skjemmer som ofte sagt ingen, men drit no i det. Dette er fett som berre rakkeren! Det er alt ein treng bry seg med.

Vokalist Jimmy Nymoen høyrest framleis like sint ut, riffa er framleis like tunge og groovy. Og sangane er akkurat so lange dei bør vere. Sjølv om dei har blitt litt lenger sidan sist. Der Sibiir klokka inn på 36 minutt på 10 låtar, har Ropes heile 41 minutt å ploge gjennom 9 songar på. Om det er gutane som har fått meir kondis sidan sist, veit eg ikkje, men som sist kjennes ingen av låtane for lange ut. Til og med favoritten Blurred Flickering Picturespå heile 6 minutt og 10 sekund kunne ikkje ha vore noko kortare. Den har for øvrig ståpelsframkallande riff, seigare enn sirupisfisert sirup. Makan til låt! - Øystein Bagle-Tennebø.



5. Jenny Hval- The Practise of Love



Jenny Hval er tilbake med nytt album. Det er tre år siden den forrige plata Blood Bitch kom ut, og The Practice of Love er det sjette i rekken av soloalbum. Hun har også gitt ut to plater under navnet Rockettothesky.

Hval sitt nye album er preget av elektroniske lydlandskap, drømmende låter og klar og fin produksjon. Kall det gjerne dreampop eller elektronika, det er i hvert fall et stemningsfullt og luftig musikalsk innpakningspapir Jenny Hval har pakket rundt sine eksistensielle funderinger.

Jeg har sett albumet omtalt som det beste hun har gjort noensinne, og det tror jeg jammen jeg må si meg enig i.

Jenny Hval har rett og slett skapt et mesterverk av et album i The Practice of Love. Her har vi en norsk stjerne på den internasjonale musikkhimmelen, og nå gjelder det bare å ta godt vare på henne og sette pris på kunstneren, låtskriveren og komponisten Jenny Hval. - Ådne Evjen



6. Golden Core



Golden Core blandar norrøn mytologi med stoner og svart metall til norse-doom og ender opp med eit konseptalbum om Odin, norrøn mytologi, runemagi, forbanningar, død og krig. Og dei gjer det veldig bra. Dette likar eg godt. Dei fangar meg heilt frå det enkle, men likevel brutale og drivande tittel- og opningssporet Fimbultyr. Det er heilt klart at dette er to stykker som har noko dei vil formidle. No syng dei på islandsk, so akkurat kva dei vil seie, er eg usikker på. Men musikalsk er denne opninga eit tydeleg testament på at dei vil vise fram ei råheit og ei styrke med aggressivitet og sinne. Og dei lukkast godt med å skape eit inntrykk av ei svunnen og norrøn tid. Det er ikkje vikingmetall som Enslaved, eller vikingkvad som Wardruna, men noko heilt ekte og primitivt norrønt og brutalt.

Albumet er tight og godt produsert av Yngve Andersen frå Blood Command og miksa av Kurt Ballou, kjent for dei fleste som gitarist i Converge. Dette har gjort at heile albumet kling utruleg bra og har ei stram line som gutane held seg taktfast til heile vegen. - Øystein Bagle-Tennebø.



7. Wet Dreams



Det tar knappe fem sekunder av åpningen Band Aid før man skjønner at dette kommer til å bli moro! Her ligger en god lytteopplevelse og venter. Det er tungt og hardt i de tre påfølgende låtene som Her, Radioactivity og den korte og energiske Depression. Deretter kommer låter med titler som jeg ser for meg var kjennetegn innad i bandet, men som ikke nødvendigvis skulle bli titler når plata skulle ut til massene. Dypt er det ikke, men det er konkret. En småartig variant som vitner om et upretensiøst band. «Ja, la oss bare kalle låtene for det». For eksempel Roliglåta, som riktig nok er roligere enn de øvrige låtene på albumet, men som ikke er noen sukkersøt ballade hvis en slik tittel skulle antyde det. Boogie er boogie og er, sammen med melodiøse Beautiful, blant albumets sterkeste spor. Et intenst driv som du bare vil skal vare og vare. Her røsker Wet Dreams skikkelig i lytteren, og får du ikke fot av denne bør du omgående gå til fotpleie. Fra boogie til tung bluesrock i Blueslåta, og så må vi jo ikke glemme Bad Boy innimellom her, en skikkelig rocker. - Olivar Grandø



8. Blomst, Blomst IL



Med ti nye låter slipper Blomst sitt nye album Blomst IL på selveste kvinnedagen. Og hvis du skulle bli skremt av sportsanalogien lover bandet at det er livet som er sporten, og at lista er så lav at absolutt alle får være med. Ingen regler er det heller. Svært fristende å hive seg med, med andre ord.

Blomst er et band som kanskje ikke alle kjenner, til tross for både P3-listing og Urørt-favoritter. Det bør det herved bli en slutt på. For Blomst lager punkrock, synger på norsk, gir tilsynelatende en lang beng i hva andre måtte synes, og får det til å funke. Ganske utypisk her til lands, og bare det gjør dem jo verdt å sjekke ut.

Det har lenge vært en mangel på upretensiøse, gøyale band som Blomst her til lands. Magi oppstår når band som dette tør leke, være seg selv, og gå egne veier. Resultatet, Blomst IL, er et gjennomgående, solid album til å bli glad langt inn i sjelen av. Det er håp der ute, både for ungdommen og punkrocken. - Therese Wangberg.



9. Motorpsycho - The Crucible



The Crucible har alt det den perfekte progrockomposisjonen trenger: En stille oppbygging som så brytes av noen harde trommeslag og gitarriff, før en intens seksjon med en helt vill bass-spilling og gitar slår inn. Deretter følger en rekke rolige og raske seksjoner om hverandre, alt spilt, sunget og framført med solid presisjon. I midten kommer en ambientlignende seksjon som tar alt ned for en skaket stund, før vi 17 minutter ute i låten får en repetisjon av hovedtemaet som startet det hele. Å herrejmini, så deilig det er at noen fortsatt kan lage slik progrock! - Hogne Bø Pettersen.



10. Spidergawd - V



Endeleg er godstoget Spidergawd tilbake med ny musikk, og det er absolutt grunn til å feire! Heile to år har det gått denne gongen, i motsetning til dei førre utgivelsane, då det kom eit album i året mellom 2014 og 2017. Men denne plata er verdt ventetida, og vel så det!

Musikken er umiskjennelig frå første riff; Energisk, hard og groovy hardrock, gjort på eit vis som ingen andre her til lands kan matche. Så også med det femte albumet, som startar med dei to singlane All And Everything og Ritual Supernatural. Førstnevnte sett tonen, med den karakteristiske saksofonen, som går over i eit dundrande godstog av ei åpningslåt. Mørkt, dystert og deilig! Spor to er det motsatte, ei skikkelig ”feelgood-låt” som ein får lyst å danse til. Spor tre og fire held akkurat like høg kvalitet, og dette må vere den beste A-sida bandet har levert hittil.

Å dra te hælvete, som Beranek så fint sa det ein gong! Og det er ein del av essensen til dette bandet, nemleg attityden. Det lyser igjennom på plate, og ikkje minst på scena. Så tusen takk, nok ein gong Spidergawd, for ei fengjande flott og knallhard plate. - Toger Havåg.



Tidligere vinnere:

2006: 120 Days - 120 Days
2007: Superfamily - Warszawa
2008: Lukestar - Lake Toba
2009: John Olav Nilsen & Gjengen - For Sant Til Å Være Godt
2010: Kvelertak – Kvelertak
2011: Ane Brun - It All Starts With One
2012: Susanne Sundfør - The Silicone Veil
2013: Kvelertak - Meir
2014: Highasakite - Silent Treatment
2015: Susanne Sundfør - Ten Love Songs
2016: Aurora - All My Demons Greeting Me As Friends
2017: Susanne Sundfør - Music For People In Trouble
2018: Death by Unga Bunga - So far so good so cool


Listen er stem frem av Musikknyheter.no sine skribenter. Følgende har stemt i år:

Ådne Evjen
Cecilie Torp
Gjermund Stensrud
Alyssa Nilsen
Øystein Bagle-Tennebø
Simen Røste
Jon Vidar Bergan
Robin Olsen
Olivar Grandø
Mona Johannessen
Lars-Ove Håhjem
Torger Havåg
Henrik Årby
Therese Wangberg
Hogne Bø Pettersen
Charlotte Sissener