Da jeg hørte at Little Richard var død, kom jeg til å tenke på en historie farsan har fortalt meg. En gang på femtitallet, som guttunge på besøk hos sin bestemor (ho mor), huska han at onkelen hans kom hjem med ei plate av en amerikansk artist. Han ble stor i øynene da onkelen satte den på spilleren i stua og Little Richard sang Tutti Frutti. Ho mor sin respons var derimot annerledes: «Få av det der vrælet! Det høres jo ut som ei katt som gnell!».

Farsan fortalte dette som en småmorsom historie, men bak fortellerstemmen lå det også ei anna betydning - et opprør! De unge som fascineres av noe nytt og spennende, den voksne som frykter det nye og ukjente. Med rocken oppstod en anna type ungdomskultur, en slags frigjøringsbevegelse som skulle påvirke unge mennesker i hele verden. Også i ei bygd i Nord-Norge på femtitallet. Voksengenerasjonen senset kaos og ble bekymra for hvordan musikken ville påvirke de unges livsstil. Men det var ingen vei tilbake. Det hjalp ikke å sensurere eller skape fiendebilder, kraften i musikken, plateinnspillingene, tv-bildene, magasinene m.m. var for stor. Rock´n roll ble omfavnet av massene og en ny tid ble umulig å overse for både styringsmakter og voksenpersoner i bygd og by.

Med sin raspende stemme, kalkulerte skrik og hamrende pianospill, ble Little Richard rockens viktigste foregangsfigur midt i dette tiåret. Den spede fyren med haltende gange ble et idol og en representant for en musikkstil unge mennesker opplevde som befriende. A-wop-bop-a-loo-bop-a-wop-bam-boom, kanskje ikke helt ordrett, men disse ordene fra Richards umiddelbare hit, Tutti Frutti, endret musikkhistorien og ble starten på en populærkultur som for alvor skulle blomstre de neste ti-femten årene. I kjølvannet av Richards suksess dukket den ene (mannlige) rockeren etter den andre opp, som for eksempel Chuck Berry, Elvis, Gene Vincent, Jerry Lee Lewis, Eddie Cochran, Jimi Hendrix, James Brown, Otis Redding m.fl. Også for band som The Beatles og The Rolling Stones, og artisten Prince, var han en viktig inspirasjonskilde. Musikkverden uten Little Richard ville vært kjedelig. Punktum.



Richard Wayne Penniman, som var hans opprinnelige navn, ble født i 1932 i Macon i Georgia. Han hadde elleve søsken og kom fra en kristen protestantisk familie. Richard ble tidlig inspirert av gospelsangere, særlig Sister Rosetta Tharpe og Mahalia Jackson. Det var også førstnevnte som i 1947, etter å ha hørt den 14 år gamle gutten synge i forkant av en av hennes opptredener, inviterte ham med som åpningsnummer. Tharpe skal også ha betalt Richard penger og oppfordra ham til å satse som sanger. Han lytta tydeligvis til rådene, for noen år senere fikk han kontrakt med RCA Victor. Little Richard spilte inn flere låter for labelen, deriblant bluesballaden Every Hour, men det store gjennombruddet uteble. I de kommende åra skifta han plateselskap uten at det hjalp noe særlig.

Det var ikke før Little Richard møtte den eksentriske og utadvendte artisten Esquerita at det virkelig ble fart i sakene. Richard lot seg inspirere og skjønte for alvor hvilken artist han ville være. En demo ble sendt til Specialty Records og fanga eieren Art Rupes interesse. Rupe betalte Richard ut av kontrakten med Peacock Records, og sendte ham til New Orleans for å gjøre opptak med studiomusikerne til Fats Domino. Her tok Tutti Frutti form og i 1955 ble låta sluppet med I´m Just A Lonely Guy som b-side.

2:23. Det var tiden Little Richard trengte på å endre verden. Tutti Frutti ble umiddelbart en stor hit og solgte i en million eksemplarer. Rock´n roll ble et begrep og Little Richard et kroneksempel på rockens roll og innlevelse. Richard fortsatte hitparaden med låter som Long Tall Sally, Ready Teddy, Rip It Up og Jenny, Jenny, alle singler fra hans første albumutgivelse, Here´s Little Richard i 1957.

Men selv om Little Richard hadde stor betydning, ble imidlertid oppholdstida i rockens rampelys nokså kortvarig. Allerede året etter debutplata, mens han var på turné i Australia, fikk han ei oppvåkning. Hva som egentlig skjedde er uklart, men han bestemte seg for å hoppe av rocketoget og vie livet sitt til religion og gospelsang. I 1958 kom først det selvtitulerende albumet med hits som Keep A Knockin, Lucille og Good Golly, Miss Molly ut, og deretter, etter at Richards hadde slutta som rockesanger, ble The Fabulous Little Richard lansert, hvor han blant anna gjør et sterkt nummer av Leiber og Stollers-låta Kansas City.



Fasiten er altså tre album og et par år som stjerne før han la rockekarrieren på hylla. Det høres lite ut, men det var disse åra som gjorde Little Richard til pionér og forbilde. Sangene og tv-opptakene fra denne tida gjør at vi fortsatt husker ham, og at stadig nye folk oppdager ham. Det er også denne perioden de fleste av oss vil hente fram igjen nå som vi skal minnes den avdøde kongen. For selv om han var stor hele veien, var han aldri større enn han var her. Her var han størst av dem alle!

Det er likevel mulig å finne godfølelsen på andre utgivelser også. På starten av 60-tallet ga han ut flere gospelalbum som er fine å høre på, før han i 1964 returnerte som rocker med cover-albumet Little Richard Is Back (And There's A Whole Lotta Shakin' Goin' On!). Resten av 60-åra brukte han for det meste på å bytte plateselskap og utgi greatest hits-album, men i 1970 signa han med Reprise Records og vendte tilbake igjen med ny musikk på The Rill Thing. Dette er et gjennomført countryrock-album med et par glitrende spor som for eksempel Freedom Blues, som han selv skrev sammen med Esquerita, og sin egen tolkning av Wammack/Lowe-låta Greenwood Mississippi.

Han kom naturlig nok aldri i nærheten av å lyde like fandenivolsk og skremmende som det han gjorde på femtitallet, men tittelen på hans andre album på Reprise Records, oppfølgeren til The Rill Thing, oppsummerer presist Little Richards karriere som musiker og betydning for musikkhistorien - utgitt femten år etter gjennombruddet og neste femti år før sin bortgang: The King Of Rock and Roll.

Hvil i fred, Kong Richard!



Kilde: Wikipedia