Foto: Sigurd Fandango
The Slow Painters har røttene sine i «the dodgy end of britpop», men har i årenes løp forsvunnet dypere og dypere inn i den store indierock-sangboka. Nå er debutalbumet klart, noe så sjeldent som 16 år etter at bandet så dagens lys.
Hvorfor tok det så lang tid? Berlin, studioangst, et lofi-band ved navn The Uptights, Glasgow, en papegøye og en stjålet Mac bidro alle til misæren. Men høsten 2017 banket den sjenerte kvartetten til slutt på døren til Sjur Lyseid (The Little Hands of Asphalt) sitt studio i Oslo.
Den selvtitulerte debuten blander britpopens forløpere («There She Goes» av The La’s) med støyende, melodiøs indierock (Hüsker Dü). Legg til en betydelig X-faktor i vokalist Andreas W. H. Lindvågs særegne stemme, så begynner vi å snakke.
The Slow Painters ramlet egentlig inn i studio for å dokumentere tapte muligheter og sanger som var for gode til å gi slipp på. Men resultatet ble så forbausende bra at de nå er på vei ut i verden igjen med upopulær populærmusikk til de introverte massene.
Første singel ut er albumets eldste låt. Egon tar sitt utgangspunkt i en reproduksjon av et selvportrett av Egon Schiele, som i mange år hang på Lindvågs soverom. Antakelig sier sangen mer om låtskriveren enn om kunstneren. Egon er lyden av bandets formative år– fra The Coral til Mando Diao – men har også et melankolsk crooner-drag over seg. Fremfor alt er den et snapshot av en pompøs, ung mann som ser seg selv gjennom et selvportrett av en annen.
The Slow Painters er:
Andreas W. H. Lindvåg – vokal, gitar (The Uptights)
Simen Breen – gitar, vokal
Paal Brevik Wangsness – bass
Øyvind Bersvendsen – trommer (The Uptights, Hockney, Yodude/Heybro)
Hør Egonher:
