Årets norske album 2020

Foto: Andras Varga

Det har vært et spesielt år hvor vi nesten ikke har fått gått på konserter eller festivaler, men heldigvis har ikke den nye norske musikken stoppen opp av den grunn. Selvom noen utgivelser har blitt forsinket og utsatt har vi fått massevis deilig, ny norsk musikk også i år.

Muskkknyheter.no sine anmeldere har stemt frem årets beste norske album, og det er The Good The Bad and The Zugly, Kvelertak og Sondre Lerche som innehar årets topp3!

Her er de femte beste albumene fra 2020:

1. The Good The Bad and The Zugly - Algorithm & Blues

Med forrige plate fikk GBZ litt velfortjent anerkjennelse i allmennheten i form av en skinnende Spellemann. Det er umulig å spå hvordan det går denne gangen, men med tanke på at det ikke er en eneste svak låt på albumet er det vanskelig å skjønne annet enn at det bør gå oppover.

Musikken er skamløs, leken og på et imponerende høyt nivå. Låtskrivingen er det bare å bøye seg i støvet av. Tekstene er idiotiske, skarpsindige og fengende og på toppen av det hele har bandet en attitude uten paralleller i dagens musikknorge.

Algorithm & Blues er et av de beste albumene jeg har hørt på lenge, og jeg vil høre samtlige låter på repeat. Det føles dristig å gi det første albumet jeg anmelder i det nye tiåret full pott, men det er jo ikke annet å gjøre.

– The Good The Bad And The Zugly er rett og slett et unikum i norsk musikk. Anmeldt av Gjermund Stensrud. 

2. Kvelertak - Splid

Forståelig nok var det mange som rynket på nesa da vokalist Erlend Hjelvik annonserte at nok var nok, og la uglehatten på hylla. Uforståelig nok er det fortsatt en hel del som rynker på nesa over erstatteren. Det er for lengst opplest og vedtatt at Ivar Nikolaisen er en av landets fremste frontfigurer, og de som har fått se Kvelertak i ny drakt live har sjeldent noe å klage på. Klart man kan savne attityden og profilen til Erlend Hjelvik, men Ivar er Ivar, og å se den mannen på en scene er og forblir noe av det gøyeste et menneske kan foreta seg.

Med god margin er dette den mest ambisiøse Kvelertak-skiva til dags dato. Den har ikke helt driven og den samme umiddelbare råskapen som deres selvtitulerte debut, men den er langt mer overraskende, kreativ og spennende. Samtidig som man får mange seriøse og nærmest hjerteskjærende øyeblikk, får vi også lun humor i bøtter og spann. Det spes på med små musikalske referanser til gamle klassikere, samtidig som Ivar messer fra seg linje på linje skrevet av en ordsmed(ar) av rang.

Kvelertak leverer med Splid sin sterkeste skive siden debuten. Deres nye trommeslager Håvard Takle Ohr glir sømløst inn i bandet, mens Ivar Nikolaisen leverer en av sine sterkeste vokalprestasjoner noensinne. Samtidig som Ivar er en forkjemper for undergrunnen og alt den står for, så er det knapt noen som fortjener den oppmerksomheten som nå kommer hans vei like mye som ham selv. Kvelertak føles virkelig revitalisert, og det er en sann ære å overgi seg til Uglas Hegemoni. Anmeldt av Simen Røste

3. Sondre Lerche - Patience

Sondre Lerche er ikke en kar som ligger på latsiden. Han slapp essay-samlingen Alle sanger handler om deg tidligere i år og har hittil i år hatt flere konserter alt fra alene hjemme i egen stue til Store Studio med Kringkastingsorkesteret. I dag er Lerche ute med sitt nye album, Patience. innspillingen av albumet begynte for over syv år siden, og da det fikk navnet midtveis i prosessen kom det etter hans egen beskrivelse av musikken: patient music – tålmodig musikk. Sånn samfunnet er nå, med Covid-19, viser tittelen seg å være særdeles treffende.

Patience er et variert og allsidig album. Til tross for mange gjennomlyttinger kan man ta seg i å stadig legge merke til nye detaljer ved låtene ved hver gjennomlytting. Det kan være en tekstlinje man plutselig biter seg ekstra merke i, et instrument man ikke la merke til forrige gang, noe med vokalen til Sondre Lerche, eller noe annet. Ved å kombinere lette radiohits og kompliserte arrangementer har Lerche klart å lage et album som bør treffe de fleste. Sondre Lerche er en sabla dyktig tekstskriver og musiker, og viser at han definitivt fortjener en plass i norsk kulturliv fortsatt. Som en på twitter skrev til han i dag: «hvis du ikke vinner en spellemann for det mesterverket her så skal jeg personlig stjele en og gi den til deg». For Patience er utvilsomt et mesterverk. Anmeldt av Mona Johannessen.

4. Ane Brun - After the Great Storm

På mange måter er Honey den perfekte åpningslåten på Ane Bruns nye album After the Great Storm. Med et opptak av stemmen til en 18-19 år gammel Ane, som den gang da ble sendt som lydbrev til en brevvenn, som teller «en-to-tre-fir» går vi rett inn i en helt fantastisk vakker og fengende låt i trip-hop-landskap. Den bare drar deg inn i albumet.

Mye har vært sagt og skrevet, ikke minst av Ane selv, om at dette er et album som er inspirert av farens død, måten hun forsonet seg med Lupus-sykdommen sin på, covid-19, verdenssituasjonen og det å komme ut av mørke stunder, så jeg skal ikke dvele så mye ved det.

For det er opp til deg hva du vil la dette albumet bety for deg. Men en ting er sikkert: Sammen med medprodusentene Martin Hederos (som også har vært med å skrive flere av låtene) og Anton Sundell har Ane laget et album som bønnfaller om å bli lyttet til. Og det burde du, for det er et mesterverk! Anmeldt av Hogne Bø Pettersen.

5. Motorpsycho - The All is One

Det nye Motorpsycho-albumet, The All Is One, kommer et par måneder på etterskudd på grunn av korona. Men ventetida har ikke vært forgjeves. Nok en gang leverer trønderne en utgivelse stappfull av kvalitet i alle ledd.

Albumet følger opp The Tower (2017) og The Crucible (2019). Disse utgivelsene inngår som en del av en serie bandet har kalt Gullvåg-trilogien, etter at kunstner Håkon Gullvåg har laga omslaga til de tre albumene. Tomas Järmyr har tatt over stikkene og regjerer trommesettet i tett og utsøkt samspill med bassist Bent Sæther og gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan. På The All Is One bidrar i tillegg Reine Fiske med gitarer og keyboards, Lars Horntveth med keyboards og lap steel, og Ola Kvernberg med fiolin og keyboards. En solid tropp med andre ord.

Etter mer enn 30 år makter Motorpsycho fremdeles å være hyperaktuelle og utfordre både seg selv og lytterne med et skyhøyt nivå få andre band kan matche. The All Is One er en verdig avslutning på en fascinerende trilogi. Det blir spennende å se hva trioen kommer opp med neste gang. Kan de overgå seg selv igjen? Anmeldt av Olivar Grandø.

6. Cezinando - Et godt stup i et grunt vann

"Et godt stup i et grunt vann" er Cezinando sitt femte album. Det har gått drøye to år siden Cezinando slapp bejublede "Noen ganger og andre". Han gjorde seg fortjent til hele fire Spellemannominasjoner for innsatsen – i kategoriene Årets tekstforfatter, Årets Låt ("Håper du har plass"), Årets Urban og Årets Album, de to sistnevnte vant han.

I arbeidet med "Et godt stup i et grunt vann", har Cezinando gått like grenseløst til verks. Han har skapt et univers som rommer både rosa skyer og blå dager, superhelter og fanden på veggen. Han boltrer seg i et lekent lydbilde med stadige brå skifter, et landskap som hele tiden holder lytteren på tå hev. Man vet aldri hva som venter rundt neste sving.

7. Ulver - Flowers Of Evil

Ulver er eit av dei banda eg kjenner til som har endra seg mest frå start, og frå album til album. Skiftet er ikkje like stort denne gongen. Dei leverer framleis mørk og dyster pop, med eit syn på verda som ikkje byr til særleg optimisme for menneska. Høyr berre kva vokalist Kristoffer Rygg seier: «Ulver har på en eller annen måte alltid handlet om weltschmerz og menneskets ubønnhørlige livsvilkår. Musikken og tekstene gjenspeiler vårt syn på historien og samtiden.» Og det ser mørkt ut!

Flowers of Evil er i følge bandet sjølve ei slags forlenging av The Assassination of Julius Ceasar. I følge Jørn H. Sværen var dei rett og slett ikkje ferdig med popmusikken. Dei tenker på dette albumet og det forrige som ein slags duo. «Et tohodet troll som graver i ruinene av popkulturen og historien,». Dette er forståeleg etter å ha lytta gjennom albumet ein del. Desse to kunne nesten vore slept som eit dobbeltalbum. Likevel er der ei utvikling. Det er det same, men samtidig ikkje. Forandringa ligg i at dei har gjort ei slags forenkling eller syntetisering av musikken. Alt er enklare og reinare på eit vis, og låtane har ei luftighet som gjer at musikken får tid til å skine og lyttaren får tid til å nyte kvar takt. Popen og dei dansbare rytmane kjem tydelegare fram, utan at det går utover det mørke. Nesten tvert i mot; motsetningane mellom det dansbare og lette og dei mørke og dystopiske tekstane over mørke klangar og akkordar, tilfører det heile enno meir tyngde. Anmeldt av  Øystein Bagle-Tennebø.

8. The Northern Belle - We wither, we bloom

The Northern Belle har på sine to forrige studioalbum framstått som et americanaband, eller rettere sagt: nordicanaband. I fjor bodde låtskriver og vokalist Stine Andreassen tre måneder i Nashville, men det har ikke ført til mer countrypreg. I stedet We Wither, We Bloom er et strålende popalbum som slekter på Californias vestkystpop à la Fleetwood Mac, Haim og Jenny Lewis. Andreassen synger ofte tostemt sammen med sjumannsbandets harmonisanger Marie Tveiten.

We Wither, We Bloom har fått et flott, brodert cover og byr på gode tekster som ifølge presseskrivet er en utforskning av forhold og relasjoner og hvordan de kan blomstre og visne. Dette bør bli det endelige gjennombruddet for The Northern Belle, som også bør være en klar kandidat til Spellemannprisen 2020 i popkategorien!

9. Dagny - Strangers/Lovers

Etter å skrevet over 250 låter og vært i sessions og studioer verden over, slapp Dagny Side A av debutalbumet Strangers / Lovers før sommeren og Side B i oktober. 

- Tematikken til låtene på Strangers / Lovers gjorde at jeg tidlig tenkte på det som et konseptalbum, forteller Dagny, og legger til at hun ønsket at lytteren skulle få tilbringe tid med hver kontrastfylte del. Side A tok for seg starten av og den første tiden i et forhold, mens Side B tar for seg tiden etter et brudd. Som lytter får man være med på en reise inn, gjennom og ut av et forhold.

Dagny har allerede vist klare hint om at hun mestrer albumformatet med det vi tidligere har fått høre, som blant annet de store poplåtene "Come Over" som lå tre uker på toppen av den norske radiolista, og "Somebody" som i dag har over 16 millioner strømminger. Sistnevnte ble blant annet A-listet på NRK P1, P3 og P13.

10. Stein Torleif Bjella - Øvre-Ål Toneakademi 

På coveret til Øvre-Ål Toneakademi ser vi en ettertenksom, underfundig og lurt smilende Stein Torleif Bjella i profil. Coveret står i sterk kontrast til coveret til albumet Heim for å døy hvor han stirrer bestemt og olmt rett inn i kamera. Noen av oss modnes og blir mildere med årene, og muligens avspeiles dette i nettopp disse to omslagene.

Så kan man kan trekke paralleller til musikken: Der den forrige ordinære plata Gode Liv (Jordsjukantologien er ei spoken word-plate) er mørkere og mer elektrisk i uttrykket, er Øvre-Ål Toneakademi lysere og preget av de akustiske stemningene.

Stein Torleif Bjella har henta inn igjen ringrev og DumDum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen til å produsere album nummer seks. Resultatet er et klart, ryddig lydbilde som er rikt på detaljer. Det er ofte disse detaljene - eller krydderet - som skiller klinten fra hveten. Det er nesten unødvendig å si at det funker helt upåklagelig også denne gangen.

Jeg kunne gått gjennom alle de ti sangene på albumet og gitt alle uhemmet skryt, for det er ikke en eneste svak låt på albumet. «Spelemann, spelemann/det e det einaste eg kan», synger Stein Torleif Bjella i avslutningslåten Fortapt spelemann. Jammen skal vi være glade for at Stein Torleif Bjella fortsatt øser ut gode sanger fra sin spelemannshatt. Han skuffa oss ikke på de fem foregående albumene, det gjør han heller ikke på det sjette. Anmeldt av Ådne Evjen. 

11. Bendik Brænne: Personal Best? 

På 33-årsdagen 17. august ga Bendik Brænne ut sitt 5. album, Personal Best?. Og for å svare på spørsmålet: Det er hans beste i karrieren, enda bedre enn min favoritt Do you know who I think I am (2014). For debuten fra 2013 fikk han Spellemannprisen i countryklassen.

Personal Best? utgis på vinyl som skal avspilles på hastigheten 45, altså slik som singler. Dette er viktig å huske når man setter på plata, for ellers vil den høres ut som sirup! Bendik Brænne har etter min mening lagd et av årets beste norske popalbum, og han fortjener en ny Spellemannpris. Anmeldt av Jon Vidar Bergan.

12. Virkelig - Lengsel blir til gjemsel. 

Det har vært interessant å følge Tobias Aamodt, Sondre Lund Johansen og Erlend Nygaard. De har fra starten av hatt store ambisjoner med musikken de lager. De er et band som ikke vil stå stille, men utvikle seg både når det gjelder låter, tekster og lydbilde. Og apropos lydbilde: Produksjonen på deres nye plate Lengsel blir til gjemsel står gode Yngve Sætre for (han har bl.a. produsert store norske artister som DumDum Boys, Kaizers Orchestra og Olav Nilsen & Gjengen) i godt samarbeid med bandet. Resultatet har blitt et skarpt lydbilde med rom for hver enkel bestanddel. Det er både klangfullt og kraftfullt.

Albumet åpner strålende med singelen Identitetsløse menn. Det er en sterk tekst om menn som ikke føler seg hjemme i dagens samfunn. Aamodt og Virkelig har alltid hatt søkelys på gode melodier, og sånn er det også her. Låten sitter nesten umiddelbart i øret.

Det er også et par roligere og mer nedstrippede låter på albumet, sånn som Adjø Dronningens gate og Det blir aldri en slutt mellom oss. Sistnevnte er en fin, melankolsk låt med akustisk gitar i bunnen og et effektfullt pianotema/synthtema mot slutten av låten. «Det blir aldri en slutt mellom oss», synger Tobias Aamodt, og det kan jo være et signal til fansen der ute? Det er uansett veldig liten grunn til å gjøre det slutt med Virkelig så lenge de fortsetter å gi ut så gode album som Lengsel blir til gjemsel. Anmeldt av Ådne Evjen.

13. Emilie Nicolas -Let Her Breathe

De elleve nye låtene tar deg med hele veien fra lammende kjærlighetssorg til dansbare høyder.

– Mange av låtene ble laget mens jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg, andre mens jeg befant meg helt i den andre enden av følelsesskalaen. Albumet er satt sammen som en reise gjennom alle sinnstilstandene der i mellom, forteller Emilie selv.

Det reflekteres over relasjoner i fortid og samtid, relasjoner som endrer seg og relasjoner som tar slutt. Fra kaotisk og usikkert, til nyvunnet ro og den blå himmelen bak skyene. Hun byr på både fremoverlent R&B, nært og mer akustisk og de episke uttrykkene mange kanskje assosierer med katalogen hennes fra før. Referanser kan nevnes i hopetall – fra flamenco, reggaeton og rap, til EDM, bossa nova, James Blake, Frank Ocean og moderne pop.

14. Kråkesølv

Albumtittelen «Force Majeure» kan tolkes på ulike måter. Uttrykket er en kjent klausul fra kontrakter, og går ut på at begge parter går fri hvis det oppstår noe utenfor deres kontroll, f.eks. en naturkatastrofe, krig eller opprør. Tittelsporet, Force Majeure, der jeg-personen kun lar seg kue av naturkrefter og uovervinnelige hindringer, leker litt med denne tematikken.

Bandmedlemmene er fire forskjellige individer, og hele tre av bandmedlemmene har skrevet låtene på Force Majeure. Det kommer tydelig fram i variasjonene i låtene. Albumet kan på sett og vis virke litt oppstykket med de brå kontrastene i låtene, og tross mange gjennomlyttinger er det noen av låtene som jeg kjenner at trenger mer tid for å vokse på meg. Likevel, sånn alt i alt liker jeg det.

Kråkesølv har beholdt suksessoppskriften sin med indierock og tekster på dialekt, samtidig som det er tydelig at de har vokst på erfaringene årene har gitt dem. Vi får Kråkesølv. Vi får kvalitet. Anmeldt av Mona Johannessen.

15. Thomas Dybdahl

Thomas Dybdahl har tidligere fått produsert to album av selveste Larry Klein i Los Angeles. Derfor er det et stort sprang å spille inn Fever i sitt hjemmestudio i Sandnes. Bort med den akustiske gitaren, inn med elgitar, som han spiller selv, sammen med bass og piano. Medprodusent Håvard Rosenberg er den eneste andre musikeren. Han står for keyboards og (dessverre) programmerte trommer. Men det hele låter lekent og uanstrengt. Det er en herlig groove i de ni varierte låtene, som til sammen bare varer i 27 minutter. Dybdahl synger like innsmigrende og følsomt som før, og melodiene er gjennomgående lekre.

Fever er et tidvis glimrende album, selv om det ikke når helt opp til nivået på Thomas Dybdahls oktobertrilogi. Dette er det beste jeg har hørt fra ham på en god del år. Anmeldt av Jon Vidar Bergan.

Tidligere vinnere:

2006: 120 Days - 120 Days
2007: Superfamily - Warszawa
2008: Lukestar - Lake Toba
2009: John Olav Nilsen & Gjengen - For Sant Til Å Være Godt
2010: Kvelertak – Kvelertak
2011: Ane Brun - It All Starts With One
2012: Susanne Sundfør - The Silicone Veil
2013: Kvelertak - Meir
2014: Highasakite - Silent Treatment
2015: Susanne Sundfør - Ten Love Songs
2016: Aurora - All My Demons Greeting Me As Friends
2017: Susanne Sundfør - Music For People In Trouble
2018: Death by Unga Bunga - So far so good so cool
2019: Erlend Ropstad - Brenn Siste Brevet


Listen er stem frem av Musikknyheter.no sine skribenter. Disse har stemt i år:

Ragnhild Severeide
Ådne Evjen
Gjermund Stensrud
Alyssa Nilsen
Øystein Bagle-Tennebø
Simen Røste
Jon Vidar Bergan
Robin Olsen
Olivar Grandø
Mona Johannessen
Lars-Ove Håhjem
Henrik Årby
Therese Wangberg
Hogne Bø Pettersen
Charlotte Sissener