ZZ Top Foto: Oddbjørn Steffensen

Gondolbanen går i skytseltrafikk fra togstasjonen på Voss til Hanggurstoppen. Visstnok er banen som ble bygget i 2019 den mest moderne i Europa.

Off the ground

Jeg hopper på en vogn, og setter på headsettet, hvor Paul McCartneys soloplate fra 1993 ligger klar. - Off the ground, off the ground, lalala, fly around, fly around. Doesnt take a lot to get off the ground, hører jeg, mens gondolen frakter meg noen hundre meter oppover. Fra vinduene er det spektakulær utsikt over Vossavangen. Tonene fra Hope of Deliverance toner ut akkurat i det jeg setter foten i ankomsthallen i Hangurstoppen 820 meter over havet. Det er tredje låt på plata; turen har tatt ca. 9 minutter.



I restauranten tilbyr de hjemmelaget mat. Under er det skiutleie. Der får jeg hjelp til å sette på meg passende ski og sko fra en vennlig ansatt. Utenfor er det sol og flott skiforhold. Både barn og voksne ser ut til å kose seg i løypene.

Fra Wenche Myhre til grunge

Mer enn 40 kilometer med ferdig preparerete løyper skal det være i Voss. Jeg får forklart at jeg må kjøre i en sløyfe fra Hangguren før jeg kommer inn i løypene. - Vinter og sne, en skiløper suses av sted, lyder Wenche Myhre på headsettet, en nasjonalromantisk hyllest til den norske skigleden, som passer utmerket til synet som omgir meg. Da det går over i en brattere nedoverbakke får jeg satt over til noe som gir følelsen av at det glir fort avgårde. Det blir et brått skifte fra norsk sekstitallsnasjonalromantikk til 90-talls grunge. Den hurtige "Kickstand" av Soundgarden rocker i øregangene, mens jeg prøver å holde balansen nedover den første bakke.

Episke rockelåter

Kveldssolen er sterk og jeg tar meg i å tenke at jeg kunne trengt solfaktor eller solbriller. ZZ Tops "Cheap Sunglasses" på lydsporet får bli en slags nødløsning, som i alle fall lydmessig passe godt. I horisonten ruver de majestetiske blå fjellene over Voss, og Led Zeppelins episke "Kashmir" passer ypperlig til stemningen. Det er også driv i låten som gir musikalske assosiasjoner til å gå på langrennsski. "Riders of the Storm" av The Doors leder meg også inn i en naturlig rytme idet jeg havner bak en kolonne av skigåere på vei inn i fjellheimen. Jean-Michel Jarres stemningsfulle synth-musikk er også et behagelig lydkulisse til den snøkledde naturen jeg vandrer i. Hans debutplate, Oxygene, fra 1976 har et arktisk preg som gjør at man lever seg dypt inn i en verden av snø.



- Speed King, rocking to the east and west. See me fly! dundrer det i headsettet mens jeg setter utfor en bratt bakke, egnet for slalom-entusiaster, i retning mot Bavallen. Rockeklassikeren fra 1970 handlet om en motorsykkel-racer, men får fort nok ny mening om det går fort nok i nedoverbakke.

Doubleback, my friend

Da jeg kommer til et slags veiskille hvor det er skilt med peker videre nedover mot Bavallen eller i en annen retning til Raugstad, spør jeg et par som går på langrennsski forbi meg; hva er den beste måten å returnere til Hangurstoppen på?

Det beste vil være å gå opp bakken igjen og ta den samme veien du kom, det tar en times tide. Bakken jeg må gå opp etterpå i fiskebein-stil er tilsvarende lang og dryg. Long time coming, synger Chris Cornell på headsettet. Da jeg tar fatt på løypa er det en låt av ZZ Top fra 1990 som faller seg naturlig på playlist'en:

- I got to double back, my friend. The only way to find, what I left behind. I got to double back again, double back again.

På restauranten i Hanguren er After-Ski-partyet allerede i gang; noen sitter ved bordene og prater, noen danser, andre synger med Neil Diamonds "Sweet Caroline". Utenfor sitter en gjeng som drikker øl i lyset av den vakre kveldssolen som sakte glir ned i horisonten.