U2 sin profilerte vokalist, låtskriver og frontfigur trenger knapt noen introduksjon. I likhet med bandet han er frontfigur for har han blitt både hyllet og utskjelt. Iblant er han litt svulstig og megaloman, og dette kommer også frem i hans selvbiografi. Boken "40 sanger, en historie" kom på norsk i høst. Biografien er på mer enn 550 sider, med epilog og bilder bakerst. Den tar for seg Bono (aka Paul Hewson) sin oppvekst i et lavere middelklassestrøk i Dublin til hans realisering av drømmen om å bli rockestjerne i 1980. Mora døde da han var liten, og Bono deler mange inntrykk av sin far. Sammen med faren og broren Norman bodde han i Cedarwood Road i Dublin. Bono er en anerkjent låtskriver og han er flink til å formulere seg, med en egenartet form for humor, som vi også kjenner igjen fra enkelte U2-låter. Iblant skriver han litt mye om hverdagslige hendelser, men han er flink til å se en viss form for humor i det hverdagslige, og han er også enkelte interessante filosofiske betraktninger.



Fortellingene fra oppveksten hans i Dublin er noe av det mest sjarmerende i boken. Minnene om faren er mange og fargerike. Anekdoten om da han og venner på en katolsk grunnskole slapp hundebæsj ned i lunsjboksen til en spansk-lærerinne, er artig. Å lese om viraket rundt U2s debutplate Boy i 1980 er også høydepunkt. At Bono prøvde å få selveste John Lennon til å produsere plata, er neppe noe allmuen kjenner til. Da bandet spiller konsert i New York  8. desember 1980, dagen da Lennon ble skutt, reflekterer også Bono over hvor mye Lennon har betydd for ham.  Allerede påfølgende år får de egen turne-buss, og har konserter over hele USA.

Live aid sommeren 1985 var et kunstnerisk høydepunkt for U2, og det er spennende å høre hvordan Bono reflekterer over denne gigantiske konserten for Afrika. Med Joshua Tree i 1986 ble de et av verdens største band. Achtung, baby! spilte de inn i Berlin 1989.  Her er nok av gode fortellinger til å fylle flere bøker. Berømte mennesker som Nelson Mandela, Dalai Laia og Bill Clinton siterer Bono gjerne. Det kan virke litt pompøst, men samtidig er det beskrivende for artisten Bono. Også å komme med litt svulstige tanker om Jesus og religion. Da er det mer givende å lese om hvor mye kristent referanser det er i flere av U2s største låter. Det er mest spennende å lese om det som har med musikk å gjøre. Tittelen "Surrender" er forøvrig hentet fra deres store gjennombruddsalbum War fra 1983.