Men Mike var altså en plaget sjel. Han slet sterkt psykisk og ifølge Tom Newman, som produserte Tubular Bells, gikk han konstant rundt med tårer strømmende ned ansiktet. Men ut av denne lidelsen lagde Mike et 25 minutter langt musikkstykke, med en senere svært, svært kjent pianomelodi som intro. Han satte sammen en demo av det på en opptaker som han fikk låne av Kevin Ayers, bandlederen i bandet Mike hadde vært en del av siden han var 15 år.
Ingen plateselskap ønsket å gi ut musikken, så Tom Newman spilte det for Simon Heyworth, som tok det med til Richard Branson. Lang historie kort: Branson lagde sitte eget plateselskap, Virgin Records, og ga den ut selv, som det første albumet på selskapet.
Tubular Bells kom ut 25. mai 1973 og begynte sakte, men sikkert, og gå oppover hitlistene. Da platen ble brukt som tema i den svært beryktede skrekkfilmen Excorsisten ble albumet også en storselger i USA (hans eneste store suksess der). Richard Branson bønnfalt Mike om å gjøre intervjuer og dra på turné. Men Mike nektet og stengte seg inne i sin egen verden. Heldigvis vil nok mange si, for det har blitt en lang karriere med masse bra musikk ut av det. Her er min gjennomgang av alle Mike Oldfields album, og jeg har valg ut beste komposisjon fra hvert album.
Tubular Bells (1973)

Listeplasseringer: England #1 og USA #2
Beste spor:
Hergest Ridge (1974)

Mike hadde i mange år et anstrengt forhold til dette albumet. Han hadde tømt seg totalt med Tubular Bells, og strevde lenge med å presse ut et helt album til. Og selv om jeg liker det, er det langt svakere enn debuten. Albumet er langt mer folkaktig og svært forskjellig fra Tubular Bells, selv om oppskriften er den samme: To låter, en for hver LP-side, med tema som kommer og går. Tordenstormen av gitarer på Part 2 er helt fantastisk, og det er det som gjør at denne platen tross alt står høyt i kurs hos meg.
Listeplasseringer: England #1 og USA #87
Beste spor:
Ommadawn (1975)

Listeplassering: England #4 og USA #146
Beste spor:
Incantations (1978)

Halvveis ut i albumet tok Mike Oldfield et kurs kalt Exegis, en svært kontroversiell form for terapi på England på slutten av 70-tallet. Han sier selv han gjenopplevde fødselen sin, og han ble født på ny. Nå var han utadvendt, gjorde intervjuer og sa fra at når albumet er ferdig skulle han dra på turné.
Albumet kom ut da punken var på sitt høyeste, og det å gi ut et dobbeltalbum med fire låter, som alle var komponert i Philip Glass-stil, hvor alt er særdeles repetitivt og minimalistisk var ingen stor høydare, verken salgsmessig eller kritikermessig. Personlig liker jeg albumet, men det er deler jeg kunne vært foruten. Det er masse strykere, kor, mikset med marimba og gitarer. Det er også en del hvor Longfellows dikt Hiawatha blir sunget alt, alt for lenge på Part 2. Ikke for nybegynnere. Ellers hans første album som kom inn på VG-lista!
Listeplassering: England #14, Tyskland #41, Spania #42 og Norge #14
Beste spor:
Platinum (1979)

I 1978 hadde han en mindre hit med disco-låten Guilty, og inspirert av den suksessen dro han til USA for å jobbe med sessionmusikere på neste album. Resultatet var Platinum. Et svært annerledes album fra noe av det han hadde gjort før. Albumet er en blanding av rock, disco, prog og jazz.
Førstesiden er en lang instrumental, delt opp i fire seksjoner, og den inneholder blant annet en fantastisk versjon av Philip Glass’ North Star. På andresiden finner vi et par kortere, og svake, instrumentale spor. I tillegg tvang Richard Branson Mike til å gjøre låter med tekst på. Det ble Mikes første poplåt i form av Sally, som var så sprø at Branson trakk tilbake albumet, og fikk Mike til å bytte ut med den kjedelige Into Wonderland. Den andre låten var en versjon av Gershvins I got Rhythm.
Det er for øvrig fra og med dette albumet at Mike perfeksjonerte hans umiskjennelige, og vakre, gitarlyd.
Listeplasseringer: England #24, Tyskland #11, Spania #39 og Norge #24
Beste spor:
QE2 (1980)

Rett etter turneen bar det i studio igjen sammen med produsent David Hentschel, som er kjent for å ha laget Phil Collins’ berømte trommelyd. Collins spiller ellers på komposisjonen Taurus 1, albumets lengste spor. Og det er bare ti minutter!
For Branson hadde gitt beskjed: Lag korte låter, helst noe vi kan gi ut på singel! Det ble derfor to singler, begge instrumentale cover-låter. The Shadows-klassikeren Wonderful Land og Abbas Arrival! Albumet er ellers fylt opp med prog-aktig poprock, med til tider rare innfall og innslag. Mitt favorittalbum med Mike fra 80-tallet.
Listeplasseringer: England #27, Tyskland #12 (var likevel det mestselgende albumet i Tyskland det året), Spania #45 og Norge #23
Beste spor:
Five Miles Out (1982)

Førstesiden består av Taurus 2, et 24 minutter langt musikkstykke som inneholder spor av Taurus 1 fra forrige album. Albumet er veldig rockete og det var også tydelig at Mike fikk med seg hva som foregikk på synthpop-fronten. Tittelsporet er en intens kondensert versjon av førstesiden, og er en kaotisk single som bare er helt strålende. Mike hadde på dette tidspunktet sertifikat både for helikopter og fly, og under en flytur over Pyrineene kom de ut for en tordenstorm som gjorde at alle i bandet var overbevist om de kom til å dø. Det er det låten handler om.
Carl Palmer fra ELP stiller opp på trommer på Mount Teide og Orabidoo er en herlig sak som repeterer tema fra hele albumet, samt et sport fra forrige album. Maggie Reilly var vokalist på hele albumet, denne gangen med tekster, og sang også på Family Man. Denne singelen ble en mindre hit for Oldfield, men ble to år senere en kjempehit for Hall & Oats i USA. Et strålende album som viser at Mike Oldfield fortsatt var et oppkomme av bra musikk.
Listeplasseringer: England #7, Tyskland #7, Spania #48 og Norge #16
Beste spor:
Crises (1983)

Albumet skulle bli hans mest suksessrike siden debuten og solgte tonnevis utover i Europa. Forklaringen er enkel: Mike skrev en klassiker av en popsang i form av Moonlight Shadow. Med Maggie Reillys nydelig stemme og en knallsterk låt med to gitarsoloer ut av en annen verden hadde alle åttitalls radiostasjoner helt fram til i dag en landeplage. Låten handler om da Houdinis slektninger forsøkte å kontakte ham via spiritisme. I videoen spilles Houdinis kone av Francesca Gonshaw som senere spilte servitrise i de første sesongene av Allo' Allo'.
Side 1 bestod av en heavy metal-lignende ensides komposisjon kalt Crises, hvor Mike synger selv. Ellers dukker Jon Anderson fra Yes opp på den herlige poplåten In High Places, og Roger Chapman synger på den glitrende rockeren Shadow on the Wall, men her liker jeg maxisingel-versjonen best. Albumet inneholder også Taurus 3, men sånn helhetlig synes jeg ikke albumet når opp til de to foregående. Spesielt side 1 er svak når du er halvveis. Super-trommis Simon Philips (senere kjent som trommis for Toto og en rekke andre band) var med-produsent og spilte trommer.
Listeplasseringer: England #6, Tyskland #1, Spania #39 og Norge #1
Beste spor:
Discovery (1984)

Mike hadde forsøkt seg på en Moonlight Shadow-kopi i form av singelen Crime of Passion før dette albumet, og han tok med seg vokalist Barry Palmer (som hadde en storhit i Norge med en låt kalt God Bless the Children i 1986) fra denne låten og til Sveits for å jobbe med oppfølgeren til Crises. Maggie Reilly var også med, og Barry og hun delte låtene mellom seg. Noe Maggie likte svært dårlig, ifølge Barry. Simon Philips var igjen med som med-produsent og trommis.
Resultatet ble en heller middelmådig samling av poplåter, med noen innertiere som To France (en mindre hit utover i Europa og en låt mange liker å lage cover av, spesielt heavy-band) ble det plass til. Albumets beste spor er instrumentalen The Lake på knappe ti minutter.
Listeplasseringer: England #15, Tyskland #1 og Norge #3.
Beste spor:
The Killing Fields (1984)

Han fikk også med seg et kor og orkester, arrangert av David Bedford. Resultatet fungerer helt glimrende i filmen. Som album er det som filmmusikk-plater flest: Meh. Men en del nydelige melodier er det å høre på her, selv om den maskinaktige Evacuation er min favoritt.
Filmprodusent David Putnam var ikke fornøyd da Mike ikke dukket opp på premieren, men Mike sier det var rett og slett fordi han ikke kunne forlate Sveits på grunn av skatteregler.
Listeplasseringer: England #97 og Tyskland #64
Beste spor:
Islands (1987)

Dette var til da Mikes svakeste album. Førstesiden består av komposisjonen The Wind Chimes og er et oppstykket musikkstykke som ikke har noe Oldfield-kvalitet over seg. Side 2 bestod av lettbente poplåter. Den meste kjente er nok tittelkuttet med Bonnie Tyler som vokalist. Mine personlige favoritter er Northpoint, som Anita synger på, samt Flying Start hvor Mike ble gjenforent med han som lånte han båndopptakeren han lagde Tubular Bells-demoen på: Kevin Ayers.
Det kan også nevnes at Geoff Downs (Buggles, Yes og Asia) og Michael Cretu (Sandra og Enigma) er med og produserer én låt hver. Albumet ble promotert av et videoalbum hvor hver eneste låt, inkludert side 1, hadde fått hver sin dataanimerte video. Nok en ting Mike var første ute med. Hadde han bare brukt like mye tid på musikken… Albumet finnes ikke på Spotify
Listeplasseringer: England #29, Tyskland #9 og Norge #9
Beste spor:
Earth Moving (1989)

Listeplasseringer: England #93 og Tyskland #1
Beste spor:
Amarok (1990)

Han låste seg inn i studio, etter å ha ringt Tom Newman (som produserte Tubular Bells) for å produsere sammen med ham, og håndspilte alle instrumenter selv. Albumet startet som en slags oppfølger til Ommadawn, selv coveret er likt. Han ringte derfor de afrikanske trommissene fra det albumet og fikk også med seg Margaret Thatcher-parodist Janet Brown!
Dette er albumet som fikk meg til å bli Oldfield-fan. Det er helt sprøtt. Det stopper, starter, har vakre seksjoner, ubehagelige seksjoner, det bråker, det roer deg ned det er en ustoppelig bølge av kreativitet og skaperglede. Og på albumet spør Oldfield seg selv: «Happy?» Jeg blir i hvert fall glad av dette. LP-en har 30 minutter på musikk på side 1 før musikken fader, og på side 2 kommer du inn på akkurat samme plass igjen.
Ikke for nybegynnere, men er du glad i musikalsk lekenhet og eksperimentering, dette er albumet for deg!
Virgin var fra seg da han kom til dem med albumet. De orket ikke en gang å promotere det, så Mike lagde en konkurranse hvor han ba noen finne morsekoden som er inne i komposisjonen. Vinneren som fant den klarte å dekode at den sier «Fuck off, RB.» Forholdet mellom Mike og Richard Branson var ikke lenger så vennlig…
Listeplasseringer: England #49 og Tyskland #16
Beste spor:
Heaven’s Open (1991)

Albumet kom ut under artistnavnet Michael Oldfield (Mike heter Michael og de fleste kaller ham det i det daglige) og hadde den originale cover-ideen til Tubular Bells: Et blødende egg.
Albumet var lenge forhatt blant Oldfield-fans, men jeg synes poplåtene er sofistikerte og veldig bra. Tom Newmans produksjon er glitrende. Det sidelange musikkstykket Music from the Balcony på side 2 er derimot svakere, selv om det ligner litt på Amarok med sinte stopper og starter. Det har sine øyeblikk, men er ikke noen klassiker. Anita Hegerland korer, men innen albumet kom ut var det slutt mellom Mike og henne.
Listeplasseringer: Klarer ikke å finne noen
Beste låt:
Tubular Bells II (1992)

Dette er et strålende album, og jeg synes det fungerer nesten like bra som originalen. Trevor Horn er produsent og det høres at 96 spor ble brukt. Alan Rickman (Snape og Hans Grüber fra Die Hard) er også med og annonserer instrumenter.
Albumet fikk selvsagt masse oppmerksomhet, og for første gang på åtte år dro Mike på turné igjen. Men denne gangen bare til store konserthaller i Europa og USA. Albumet ble en salgsmessig opptur, men ble nok ikke den enorme suksessen som Warner hadde håpet på (2 millioner mot originalens 20). Men det er nydelig å høre på.
Datidens store elektronika-helter, som The Orb, kom nå ut av skapet for å fortelle hvor mye de hadde likt Mikes musikk. De stod også for en rekke remikser av hovedtemaene fra albumet.
Listeplasseringer: England #1, Tyskland #7 og Spania #1
Beste spor:
The Songs of Distant Earth (1994)

Mike jobbet alene med albumet, og det er svært elektronisk, fylt til randen med etniske samples, gregoriansk sang, sequencere og masse, masse nydelig gitarspill. Det er til og med joik her i form av Nils Aslak Valkepää som joiker temaet fra Veiviseren. Jeg elsker denne platen, og det er en gjenganger i mine øretelefoner, selv om det er tydelig at Mike hørte på både Enigma og Deep Forest. Dette var forøvrig den første musikkplaten som kom med CD-rom-innhold, riktignok kun for Mac, men nok en ting han var ute med først.
Listeplasseringer: England #24, Tyskland #1 og Spania #1
Beste spor:
Voyager (1996)

Listeplasseringer: England #12, Tyskland #15, Spania #1 og Norge #30
Beste spor:
Tubular Bells III (1997)

Jeg liker det han gjør med hovedtemaet fra Tubular Bells her med slike beats, og det er til tider fantastisk gitarspill, spesielt på siste spor. Men albumet er ellers litt over midt på treet, og med unntak av hovedtemaet, skjønner jeg ikke helt vitsen (annet enn salg). Å gi ut en single som er som en blåkopi av Moonlight Shadow hjalp heller ikke på kredibiliteten.
Albumet ble presentert med en stor konsert ved Royal Horseguards Parade i London. Richard Branson var invitert, og Mike sier senere at det var herlig å se ham stå i pøsregnet og bli våt til skinnet.
Listeplasseringer: England #4, Tyskland #9 og Spania #1
Beste spor:
Guitars (1999)

Resultatet er et heller labert album som jeg aldri spiller. Noen fine øyeblikk, men de drukner i kjedelige ting. Det positive med albumet er at Mike dro ut på turné igjen og holdt en rekke konserter rundt i Europa. Jeg fikk selv sett ham i Stockholm.
Listeplasseringer: Tyskland #16 og Spania #1
Beste spor:
The Millenium Bell (1999)

Mike får vise at han mestrer klassisk, rock, techno, new age, pop, gospel og en rekke andre stilarter. Men helhetlig et tannløst album jeg sjelden hører på.
Listeplasseringer: Tyskland #39 og Spania #1
Beste spor:
Tr3s Lunas (2002)

På dette tidspunktet kjøpte jeg bare albumene hans av gammel vane. Dette er nok et album jeg aldri spiller. Når det er sagt er tittelkuttet en herlig instrumentallåt av den typen Mike ofte gjemte på B-sider av singlene sine på 80-tallet. Dessverre får vi også en Eurovision Song Contest-lignende grusomhet kalt To Be Free her.
Listeplasseringer: Tyskland #19 og Spania #1
Beste spor:
Tubular Bells 2003 (2003)

Kort sagt: Han bestemte seg for å blø alt liv ut av Tubular Bells. Det er selvsagt fint, pent og vakkert, men angsten, smerten og… fargene er borte fra musikken. I dag sier Mike at dette albumet var en tabbe. John Cleese som Master of Ceremonies hjelper heller ikke.
Listeplasseringer: England #51, Tyskland #29 og Spania #10
Beste spor:
Light + Shade (2005)

Noen lyspunkt er det: Jeg liker Surfing-låten, den har noe fengende ved seg. Pianostykket Blackbird er også bra og det samme er ti minutter lange First Steps.
Listeplasseringer: Tyskland #26 og Spania #9
Beste spor:
Music of the Spheres (2008)

Resultatet er en nydelig symfoni, med kraftige spor av Tubular Bells, men albumet er pent og vakkert, om ikke utfordrende. En klar forbedring over det Mike hadde holdt på med de ti siste årene. Albumet ble også en kommersiell opptur.
Listeplasseringer: England #9, Tyskland #14 og Spania #7
Beste spor:
Man on the Rocks (2014)

Oppmuntret av dette satte Mike i gang med å jobbe med et nytt album fra studioet i sitt hjem på Bahamas. Han skrev en rekke poplåter, hvor han sang på demoene selv. Deretter sendte ham dem til studiomusikere i Los Angeles som spilte inn bass, trommer og keyboards. På vokal fikk han The Struts-vokalist Luke Spiller.
Resultatet ble et helt ok popalbum som har sine øyeblikk, men som også er lett forglemmelig. Akronymene til albumtittelen, MOTR, passer fint...
Listeplasseringer: England #12, Tyskland #3 og Spania #5
Beste spor:
Return to Ommadawn (2017)

Jeg snakket med Mike om dette albumet da jeg intervjuet ham i 2017, og du kan lese det her.
Etter dette har det vært stille fra Mike. Men om dette er albumet som skal avslutte karrieren hans, så synes jeg det er et langt mer verdig punkt å avslutte på enn det han gjorde mellom 97 og 08. Albumet er nydelig. Også fjerdeplass i England med et album med to musikkstykker på 20 minutter hver da!
Listeplasseringer: England #4, Tyskland #3 og Spania #1
Beste spor:
Mike annonserte i 2017 at han jobbet med Tubular Bells 4, men i 2018 sendte han en demo til plateselskapet og sa at han ikke orket å gjøre den ferdig og at hans karriere som artist var over.
Her er hele spillelisten på Spotify: