Men Mike var altså en plaget sjel. Han slet sterkt psykisk og ifølge Tom Newman, som produserte Tubular Bells, gikk han konstant rundt med tårer strømmende ned ansiktet. Men ut av denne lidelsen lagde Mike et 25 minutter langt musikkstykke, med en senere svært, svært kjent pianomelodi som intro. Han satte sammen en demo av det på en opptaker som han fikk låne av Kevin Ayers, bandlederen i bandet Mike hadde vært en del av siden han var 15 år.
Ingen plateselskap ønsket å gi ut musikken, så Tom Newman spilte det for Simon Heyworth, som tok det med til Richard Branson. Lang historie kort: Branson lagde sitte eget plateselskap, Virgin Records, og ga den ut selv, som det første albumet på selskapet.
Tubular Bells kom ut 25. mai 1973 og begynte sakte, men sikkert, og gå oppover hitlistene. Da platen ble brukt som tema i den svært beryktede skrekkfilmen Excorsisten ble albumet også en storselger i USA (hans eneste store suksess der). Richard Branson bønnfalt Mike om å gjøre intervjuer og dra på turné. Men Mike nektet og stengte seg inne i sin egen verden. Heldigvis vil nok mange si, for det har blitt en lang karriere med masse bra musikk ut av det. Her er min gjennomgang av alle Mike Oldfields album, og jeg har valg ut beste komposisjon fra hvert album.
Tubular Bells (1973)
Åpningsmotivet er den dag i dag usigelig vakkert. Albumet består av bare to spor, Tubular Bells Part 1 og Tublar Bells Part 2. Og Mike hiver all sin angst, frustrasjon og musikalitet inn i et album som Branson påstod hadde over 1000 overdubs (Mike fnyser i dag av den påstanden). Tom Newman produserer perfekt, og komposisjonen flyter avgårde. I det ene øyeblikk er det eterisk, så er det akustisk, så er det rock, så er det folk og så er det litt symfonisk. 1973 var et knallsterkt år for klassiske rockealbum, og selv om ikke TB er direkte rock, er det på klassikerlisten. Temaer kommer, forsvinner og så kommer de tilbake igjen senere. Dette gjør at det flyter, og det blir aldri kjedelig.Listeplasseringer: England #1 og USA #2
Beste spor:
Hergest Ridge (1974)
Da Hergest Ridge kom ut 15 måneder etter Tubular Bells skjedde noe utrolig: Det gikk rett inn på førsteplass. Tre uker senere ble det skjøvet ned til andreplass Tubular Bells! Det tok altså 15 måneder for TB å komme på førsteplass, og da skjøv det ned andrealbumet til samme artist!Mike hadde i mange år et anstrengt forhold til dette albumet. Han hadde tømt seg totalt med Tubular Bells, og strevde lenge med å presse ut et helt album til. Og selv om jeg liker det, er det langt svakere enn debuten. Albumet er langt mer folkaktig og svært forskjellig fra Tubular Bells, selv om oppskriften er den samme: To låter, en for hver LP-side, med tema som kommer og går. Tordenstormen av gitarer på Part 2 er helt fantastisk, og det er det som gjør at denne platen tross alt står høyt i kurs hos meg.
Listeplasseringer: England #1 og USA #87
Beste spor:
Ommadawn (1975)
De fleste Oldfield-fans er enige om at dette er Mikes mesterverk. Albumet er et oppkomme av musikalitet og nye ideer og tanker som ikke mange hadde på den tiden. Albumet mikser keltisk, vestlig og afrikansk musikk på en måte som er helt unik. World Music som begrep eksisterte ikke, men dette er forløperen. Melodiene er fantastiske, musikerne han har med seg (i tillegg til at han spiller 40-50 instrumenter selv) er strålende og om du ikke er rørt til tårer når trommene trommer ut Part 1 er du emosjonelt død inne i deg.Listeplassering: England #4 og USA #146
Beste spor:
Incantations (1978)
Det skulle gå tre år mellom Ommadawn og dette dobbeltalbumet. I mellomtiden ga Mike ut noen rare instrumentalsingler, hvor de fleste av dem kom på topp 10 i England. Han ga også ut en samleboks kalt Boxed hvor de tre første albumene hans ble remikset for quad-anlegg.Halvveis ut i albumet tok Mike Oldfield et kurs kalt Exegis, en svært kontroversiell form for terapi på England på slutten av 70-tallet. Han sier selv han gjenopplevde fødselen sin, og han ble født på ny. Nå var han utadvendt, gjorde intervjuer og sa fra at når albumet er ferdig skulle han dra på turné.
Albumet kom ut da punken var på sitt høyeste, og det å gi ut et dobbeltalbum med fire låter, som alle var komponert i Philip Glass-stil, hvor alt er særdeles repetitivt og minimalistisk var ingen stor høydare, verken salgsmessig eller kritikermessig. Personlig liker jeg albumet, men det er deler jeg kunne vært foruten. Det er masse strykere, kor, mikset med marimba og gitarer. Det er også en del hvor Longfellows dikt Hiawatha blir sunget alt, alt for lenge på Part 2. Ikke for nybegynnere. Ellers hans første album som kom inn på VG-lista!
Listeplassering: England #14, Tyskland #41, Spania #42 og Norge #14
Beste spor:
Platinum (1979)
Etter å ha turnert med et svært orkester med over 50 musikere gjennom utsolgt Europa kom Mike hjem blakkere enn han var før han dro på turné. For å ta inn noe av tapet ble det gitt ut et live-album fra turneen kalt Exposed. Men Mike måtte skynde seg å gi ut ny plate for å klare å betale det han skyldte etter turneen.I 1978 hadde han en mindre hit med disco-låten Guilty, og inspirert av den suksessen dro han til USA for å jobbe med sessionmusikere på neste album. Resultatet var Platinum. Et svært annerledes album fra noe av det han hadde gjort før. Albumet er en blanding av rock, disco, prog og jazz.
Førstesiden er en lang instrumental, delt opp i fire seksjoner, og den inneholder blant annet en fantastisk versjon av Philip Glass’ North Star. På andresiden finner vi et par kortere, og svake, instrumentale spor. I tillegg tvang Richard Branson Mike til å gjøre låter med tekst på. Det ble Mikes første poplåt i form av Sally, som var så sprø at Branson trakk tilbake albumet, og fikk Mike til å bytte ut med den kjedelige Into Wonderland. Den andre låten var en versjon av Gershvins I got Rhythm.
Det er for øvrig fra og med dette albumet at Mike perfeksjonerte hans umiskjennelige, og vakre, gitarlyd.
Listeplasseringer: England #24, Tyskland #11, Spania #39 og Norge #24
Beste spor:
QE2 (1980)
Mike turnerte med Platinum og hadde nå bare ni musikere med seg på scenen. En av disse musikerne var vokalist Maggie Reilly, som så langt bare var korist og brukte stemmen som et instrument. Hun skal likevel bli svært viktig senere i denne historien.Rett etter turneen bar det i studio igjen sammen med produsent David Hentschel, som er kjent for å ha laget Phil Collins’ berømte trommelyd. Collins spiller ellers på komposisjonen Taurus 1, albumets lengste spor. Og det er bare ti minutter!
For Branson hadde gitt beskjed: Lag korte låter, helst noe vi kan gi ut på singel! Det ble derfor to singler, begge instrumentale cover-låter. The Shadows-klassikeren Wonderful Land og Abbas Arrival! Albumet er ellers fylt opp med prog-aktig poprock, med til tider rare innfall og innslag. Mitt favorittalbum med Mike fra 80-tallet.
Listeplasseringer: England #27, Tyskland #12 (var likevel det mestselgende albumet i Tyskland det året), Spania #45 og Norge #23
Beste spor:
Five Miles Out (1982)
Mike turnerte heftig etter QE2, og var også innom Norge for å spille på den berømte Hamar-festivalen, som ble en gigafiasko det i dag går legender om. Bandet var nå nede i seks personer, og de var alle involverte på dette albumet, som så Mike få mer kommersiell suksess enn han hadde hatt de siste sju årene.Førstesiden består av Taurus 2, et 24 minutter langt musikkstykke som inneholder spor av Taurus 1 fra forrige album. Albumet er veldig rockete og det var også tydelig at Mike fikk med seg hva som foregikk på synthpop-fronten. Tittelsporet er en intens kondensert versjon av førstesiden, og er en kaotisk single som bare er helt strålende. Mike hadde på dette tidspunktet sertifikat både for helikopter og fly, og under en flytur over Pyrineene kom de ut for en tordenstorm som gjorde at alle i bandet var overbevist om de kom til å dø. Det er det låten handler om.
Carl Palmer fra ELP stiller opp på trommer på Mount Teide og Orabidoo er en herlig sak som repeterer tema fra hele albumet, samt et sport fra forrige album. Maggie Reilly var vokalist på hele albumet, denne gangen med tekster, og sang også på Family Man. Denne singelen ble en mindre hit for Oldfield, men ble to år senere en kjempehit for Hall & Oats i USA. Et strålende album som viser at Mike Oldfield fortsatt var et oppkomme av bra musikk.
Listeplasseringer: England #7, Tyskland #7, Spania #48 og Norge #16
Beste spor:
Crises (1983)
Dette var det mestselgende albumet i Norge i 1983. Etter sin største turné noensinne, denne gangen var han også innom USA, skulle en tro Mike ville hvile. Men Branson kommanderte ham i studio igjen. Suksessen til forrige album måtte opprettholdes. Og tiårsjubileet for Tubular Bells måtte markeres, må vite, i form av et utsolgt Wembley stadion.Albumet skulle bli hans mest suksessrike siden debuten og solgte tonnevis utover i Europa. Forklaringen er enkel: Mike skrev en klassiker av en popsang i form av Moonlight Shadow. Med Maggie Reillys nydelig stemme og en knallsterk låt med to gitarsoloer ut av en annen verden hadde alle åttitalls radiostasjoner helt fram til i dag en landeplage. Låten handler om da Houdinis slektninger forsøkte å kontakte ham via spiritisme. I videoen spilles Houdinis kone av Francesca Gonshaw som senere spilte servitrise i de første sesongene av Allo' Allo'.
Side 1 bestod av en heavy metal-lignende ensides komposisjon kalt Crises, hvor Mike synger selv. Ellers dukker Jon Anderson fra Yes opp på den herlige poplåten In High Places, og Roger Chapman synger på den glitrende rockeren Shadow on the Wall, men her liker jeg maxisingel-versjonen best. Albumet inneholder også Taurus 3, men sånn helhetlig synes jeg ikke albumet når opp til de to foregående. Spesielt side 1 er svak når du er halvveis. Super-trommis Simon Philips (senere kjent som trommis for Toto og en rekke andre band) var med-produsent og spilte trommer.
Listeplasseringer: England #6, Tyskland #1, Spania #39 og Norge #1
Beste spor:
Discovery (1984)
Oppmuntret av den enorme suksessen til Moonlight Shadow, som hadde vært nummer én over det meste av Europa, overtalte Richard Branson Mike til å lage et helt album med poplåter. Denne gangen skulle det ikke bli noe ensides-komposisjon.Mike hadde forsøkt seg på en Moonlight Shadow-kopi i form av singelen Crime of Passion før dette albumet, og han tok med seg vokalist Barry Palmer (som hadde en storhit i Norge med en låt kalt God Bless the Children i 1986) fra denne låten og til Sveits for å jobbe med oppfølgeren til Crises. Maggie Reilly var også med, og Barry og hun delte låtene mellom seg. Noe Maggie likte svært dårlig, ifølge Barry. Simon Philips var igjen med som med-produsent og trommis.
Resultatet ble en heller middelmådig samling av poplåter, med noen innertiere som To France (en mindre hit utover i Europa og en låt mange liker å lage cover av, spesielt heavy-band) ble det plass til. Albumets beste spor er instrumentalen The Lake på knappe ti minutter.
Listeplasseringer: England #15, Tyskland #1 og Norge #3.
Beste spor:
The Killing Fields (1984)
Bare få måneder etter Discovery kom dette albumet ut. Det var filmmusikken til den Oscar-vinnende filmen med samme navn, og Mike skrev store deler av musikken på sitt nye verktøy: Fairlight-keyboardet.Han fikk også med seg et kor og orkester, arrangert av David Bedford. Resultatet fungerer helt glimrende i filmen. Som album er det som filmmusikk-plater flest: Meh. Men en del nydelige melodier er det å høre på her, selv om den maskinaktige Evacuation er min favoritt.
Filmprodusent David Putnam var ikke fornøyd da Mike ikke dukket opp på premieren, men Mike sier det var rett og slett fordi han ikke kunne forlate Sveits på grunn av skatteregler.
Listeplasseringer: England #97 og Tyskland #64
Beste spor:
Islands (1987)
Etter at turneen til Discovery var over sa Mike at nå var det nok. Syklusen med album, turne, album, turne osv måtte ta slutt. Han hadde dessuten begynt å få sansen for dataanimasjoner, og begynte nå å gi ut en rekke singler, med egen-regisserte videoer. En av disse var den nydelig Pictures in the Dark, med norske Anita Hegerland på vokal. Hun ble til slutt sammen med Mike og var derfor også med som vokalist på neste album, Islands, som ikke kom før i 1987.Dette var til da Mikes svakeste album. Førstesiden består av komposisjonen The Wind Chimes og er et oppstykket musikkstykke som ikke har noe Oldfield-kvalitet over seg. Side 2 bestod av lettbente poplåter. Den meste kjente er nok tittelkuttet med Bonnie Tyler som vokalist. Mine personlige favoritter er Northpoint, som Anita synger på, samt Flying Start hvor Mike ble gjenforent med han som lånte han båndopptakeren han lagde Tubular Bells-demoen på: Kevin Ayers.
Det kan også nevnes at Geoff Downs (Buggles, Yes og Asia) og Michael Cretu (Sandra og Enigma) er med og produserer én låt hver. Albumet ble promotert av et videoalbum hvor hver eneste låt, inkludert side 1, hadde fått hver sin dataanimerte video. Nok en ting Mike var første ute med. Hadde han bare brukt like mye tid på musikken… Albumet finnes ikke på Spotify
Listeplasseringer: England #29, Tyskland #9 og Norge #9
Beste spor:
Earth Moving (1989)
Mikes største marked var nå Tyskland, Europas største på den tiden. Neste album ble derfor et computerisert voksenpopalbum som av mange Oldfield fans i årevis ble regnet som hans artistiske nadir. Dette er et album jeg aldri, aldri spiller. Av og til begynner jeg på det, men gir opp. Må jeg velge beste låt? Ok da, vi tar heavy metal-klisjeen See the Light, som i hvert fall har et bra riff og refreng.Listeplasseringer: England #93 og Tyskland #1
Beste spor:
Amarok (1990)
Nå snakker vi mesterverk! Mike var nå dritlei av datamaskiner, krav fra Virgin om poplåter og single-suksess og alt det som pop-hysteriet førte med seg. Han satte seg derfor ned og skrev sitt mesterverk. Akkurat i det Oldfield-fans hadde mistet håpet kommer han med et album som består av ett spor, på en time og fire sekunder.Han låste seg inn i studio, etter å ha ringt Tom Newman (som produserte Tubular Bells) for å produsere sammen med ham, og håndspilte alle instrumenter selv. Albumet startet som en slags oppfølger til Ommadawn, selv coveret er likt. Han ringte derfor de afrikanske trommissene fra det albumet og fikk også med seg Margaret Thatcher-parodist Janet Brown!
Dette er albumet som fikk meg til å bli Oldfield-fan. Det er helt sprøtt. Det stopper, starter, har vakre seksjoner, ubehagelige seksjoner, det bråker, det roer deg ned det er en ustoppelig bølge av kreativitet og skaperglede. Og på albumet spør Oldfield seg selv: «Happy?» Jeg blir i hvert fall glad av dette. LP-en har 30 minutter på musikk på side 1 før musikken fader, og på side 2 kommer du inn på akkurat samme plass igjen.
Ikke for nybegynnere, men er du glad i musikalsk lekenhet og eksperimentering, dette er albumet for deg!
Virgin var fra seg da han kom til dem med albumet. De orket ikke en gang å promotere det, så Mike lagde en konkurranse hvor han ba noen finne morsekoden som er inne i komposisjonen. Vinneren som fant den klarte å dekode at den sier «Fuck off, RB.» Forholdet mellom Mike og Richard Branson var ikke lenger så vennlig…
Listeplasseringer: England #49 og Tyskland #16
Beste spor:
Heaven’s Open (1991)
Mike hadde nå bare ett album igjen før han var fri fra kontrakten med Virgin. Derfor mener noen at det var derfor han bestemte seg for å synge selv denne gangen. Da jeg intervjuet Mike for noen år siden benektet han dette. Han ønsket å synge fordi sangene var sterkt personlige.Albumet kom ut under artistnavnet Michael Oldfield (Mike heter Michael og de fleste kaller ham det i det daglige) og hadde den originale cover-ideen til Tubular Bells: Et blødende egg.
Albumet var lenge forhatt blant Oldfield-fans, men jeg synes poplåtene er sofistikerte og veldig bra. Tom Newmans produksjon er glitrende. Det sidelange musikkstykket Music from the Balcony på side 2 er derimot svakere, selv om det ligner litt på Amarok med sinte stopper og starter. Det har sine øyeblikk, men er ikke noen klassiker. Anita Hegerland korer, men innen albumet kom ut var det slutt mellom Mike og henne.
Listeplasseringer: Klarer ikke å finne noen
Beste låt:
Tubular Bells II (1992)
Etter å ha mast om Tubular Bells 2 i over ti år må det ha vært bittert for Branson å se at Warner var de som fikk det. For det første Mike gjorde etter å ha blitt fri fra Virgin-kontrakten var å tolke temaene fra Tubular Bells på nytt, og så lage en moderne og oppdatert versjon av albumet.Dette er et strålende album, og jeg synes det fungerer nesten like bra som originalen. Trevor Horn er produsent og det høres at 96 spor ble brukt. Alan Rickman (Snape og Hans Grüber fra Die Hard) er også med og annonserer instrumenter.
Albumet fikk selvsagt masse oppmerksomhet, og for første gang på åtte år dro Mike på turné igjen. Men denne gangen bare til store konserthaller i Europa og USA. Albumet ble en salgsmessig opptur, men ble nok ikke den enorme suksessen som Warner hadde håpet på (2 millioner mot originalens 20). Men det er nydelig å høre på.
Datidens store elektronika-helter, som The Orb, kom nå ut av skapet for å fortelle hvor mye de hadde likt Mikes musikk. De stod også for en rekke remikser av hovedtemaene fra albumet.
Listeplasseringer: England #1, Tyskland #7 og Spania #1
Beste spor:
The Songs of Distant Earth (1994)
Mike tok denne gangen for seg en bok av Arthur C. Clarke som handler om at jordens befolkning har forlatt jorden, fordi solen viste seg å eksplodere mye tidligere enn opprinnelig antatt. Utvalgte mennesker reiser for å befolke planeter som kan være beboelige. Albumet avsluttes med en konsert med minner om jorden, og det er den konserten Mike har sett for seg da han skrev albumet.Mike jobbet alene med albumet, og det er svært elektronisk, fylt til randen med etniske samples, gregoriansk sang, sequencere og masse, masse nydelig gitarspill. Det er til og med joik her i form av Nils Aslak Valkepää som joiker temaet fra Veiviseren. Jeg elsker denne platen, og det er en gjenganger i mine øretelefoner, selv om det er tydelig at Mike hørte på både Enigma og Deep Forest. Dette var forøvrig den første musikkplaten som kom med CD-rom-innhold, riktignok kun for Mac, men nok en ting han var ute med først.
Listeplasseringer: England #24, Tyskland #1 og Spania #1
Beste spor:
Voyager (1996)
Huff! Siden forrige album ikke hadde solgt mer en 750 000 på verdensbasis sa Warner til Mike «hvorfor hiver du deg ikke på den keltiske bølgen som rir verden for tiden?» Mike tenkte at det kunne han gjøre i søvne. Og ut fra musikken er det tydelig at han gjorde det. Det er så totalt kjedelig, tannløst og ørkesløst anonymt at dette er et album jeg aldri spiller. Med unntak av siste spor, som er en herlig irsk-aktig symfoni. Men det plateomslaget da….Listeplasseringer: England #12, Tyskland #15, Spania #1 og Norge #30
Beste spor:
Tubular Bells III (1997)
Det skulle altså bare gå fem år før neste oppfølger. I 1996 dro Mike Oldfield til Ibiza, og i en alder av 44 begynte han å feste og ruse seg om en tenåring. Eller tok igjen for det han ikke hadde gjort i ungdommen, ifølge ham selv. Han oppdaget at DJs på Ibiza brukte Tubular Bells og mikset komposisjonen inn med beats. «Dette kan jeg da gjøre selv,» tenkte Mike.Jeg liker det han gjør med hovedtemaet fra Tubular Bells her med slike beats, og det er til tider fantastisk gitarspill, spesielt på siste spor. Men albumet er ellers litt over midt på treet, og med unntak av hovedtemaet, skjønner jeg ikke helt vitsen (annet enn salg). Å gi ut en single som er som en blåkopi av Moonlight Shadow hjalp heller ikke på kredibiliteten.
Albumet ble presentert med en stor konsert ved Royal Horseguards Parade i London. Richard Branson var invitert, og Mike sier senere at det var herlig å se ham stå i pøsregnet og bli våt til skinnet.
Listeplasseringer: England #4, Tyskland #9 og Spania #1
Beste spor:
Guitars (1999)
Mike bestemte seg for å gå tilbake til hovedinstrumentet sitt. Dette gjorde han med å lage et helt album med kortere instrumentallåter hvor alle lyder var framført eller trigget, via MIDI, av gitarstrengene hans.Resultatet er et heller labert album som jeg aldri spiller. Noen fine øyeblikk, men de drukner i kjedelige ting. Det positive med albumet er at Mike dro ut på turné igjen og holdt en rekke konserter rundt i Europa. Jeg fikk selv sett ham i Stockholm.
Listeplasseringer: Tyskland #16 og Spania #1
Beste spor:
The Millenium Bell (1999)
Som så mange andre bestemte Mike seg for å gjøre noe for å markere tusenårsskiftet. Han holdt konsert ved Seiersmonumentet i Berlin natt til år 2000. Men før det ga han ut et album som er en sammenhengende komposisjon, med seksjoner som hver skal fortelle noe om ulike hendelser i menneskehetens historie. Vi starter med Jesu fødsel og går fram til årtusenskiftet.Mike får vise at han mestrer klassisk, rock, techno, new age, pop, gospel og en rekke andre stilarter. Men helhetlig et tannløst album jeg sjelden hører på.
Listeplasseringer: Tyskland #39 og Spania #1
Beste spor:
Tr3s Lunas (2002)
Mike hadde i årevis snakket om et dataspill han hadde vært med å utvikle som var alt for avansert for vanlige hjemmedatamaskiner. I 2002 kom det endelig ut, og det var et intetsigende spill ala Myst, som så ut som det hadde blitt laget i fem år tidligere. Musikken i spillet ble gitt ut på dette albumet, og det er stort sett Mike med en gitar og en laptop. Spesielt er det gyselig når han forsøker å etterligne saksofon med gitaren.På dette tidspunktet kjøpte jeg bare albumene hans av gammel vane. Dette er nok et album jeg aldri spiller. Når det er sagt er tittelkuttet en herlig instrumentallåt av den typen Mike ofte gjemte på B-sider av singlene sine på 80-tallet. Dessverre får vi også en Eurovision Song Contest-lignende grusomhet kalt To Be Free her.
Listeplasseringer: Tyskland #19 og Spania #1
Beste spor:
Tubular Bells 2003 (2003)
Av en eller annen merkelig grunn tenkte Mike Oldfield at det var lurt å spille inn den originale Tubular Bells på nytt igjen, note for note. Men denne gangen med moderne instrumenter, og ikke med alle feilene, de litt falske tonene og de ufrivillige taktskiftene han gjorde i alt hastverket da originalen ble spilt inn mellom alle andre band som faktisk betale for studioet.Kort sagt: Han bestemte seg for å blø alt liv ut av Tubular Bells. Det er selvsagt fint, pent og vakkert, men angsten, smerten og… fargene er borte fra musikken. I dag sier Mike at dette albumet var en tabbe. John Cleese som Master of Ceremonies hjelper heller ikke.
Listeplasseringer: England #51, Tyskland #29 og Spania #10
Beste spor:
Light + Shade (2005)
Mike begravde seg mer og mer i Eurodancen han hadde dratt inn i musikken sin til tider fra midten av 90-tallet. Det er en del fine instrumentallåter her, men et dobbeltalbum fylt til randen med musikk, hvor flere av låtene er musikk du ikke ville spilt på et Covid-19-infisert after-ski en gang gjør at jeg til tider kan skjønne de som får eksem av Mike Oldfield. Dette er bare trist.Noen lyspunkt er det: Jeg liker Surfing-låten, den har noe fengende ved seg. Pianostykket Blackbird er også bra og det samme er ti minutter lange First Steps.
Listeplasseringer: Tyskland #26 og Spania #9
Beste spor:
Music of the Spheres (2008)
Mike hadde blitt lei av å lage datamusikk alene og bestemte seg nå for å gå stikk motsatt vei: Han ville lage et album hvor andre musikere spilte det meste, og hvor han bare krydret med litt gitar. Music of the Spheres er derfor et symfonisk stykke musikk, med fullt orkester kor og sopranoer. Karl Jenkins var arrangør og dirigent og superpianist Lang Lang var også med.Resultatet er en nydelig symfoni, med kraftige spor av Tubular Bells, men albumet er pent og vakkert, om ikke utfordrende. En klar forbedring over det Mike hadde holdt på med de ti siste årene. Albumet ble også en kommersiell opptur.
Listeplasseringer: England #9, Tyskland #14 og Spania #7
Beste spor:
Man on the Rocks (2014)
Det skulle gå hele seks år før Mike ga ut et nytt album. Han hadde egentlig pensjonert seg, og jobbet kun med re-mastering av katalogen sin. Men da filmregissør Danny Boyle skulle lage åpningsseremoni for OL i London i 2012 var han helt klar på at Mike Oldfield og Tubular Bells skulle være med. Mike sa ja, og etter seremonien steg salget og strømmingen av katalogen hans med 300%. Plateselskapet Universal, som nå hadde svelget opp både Virgin og Wea, ga ut en samle-CD som gikk til topps utover i Europa. Og i 2013 lagde BBC en dokumentar om Tubular Bels til 40-årsjubileet.Oppmuntret av dette satte Mike i gang med å jobbe med et nytt album fra studioet i sitt hjem på Bahamas. Han skrev en rekke poplåter, hvor han sang på demoene selv. Deretter sendte ham dem til studiomusikere i Los Angeles som spilte inn bass, trommer og keyboards. På vokal fikk han The Struts-vokalist Luke Spiller.
Resultatet ble et helt ok popalbum som har sine øyeblikk, men som også er lett forglemmelig. Akronymene til albumtittelen, MOTR, passer fint...
Listeplasseringer: England #12, Tyskland #3 og Spania #5
Beste spor:
Return to Ommadawn (2017)
Tragedien traff Mike igjen. Ikke bare ble han skilt, men hans eldste sønn døde også. Mike prosesserte sorgen med å sette seg ned i studioet sitt med alt han kunne komme over av instrumenter. Resultatet ble Return to Ommadawn. Et album som er laget som om det var 1975: Alt er håndspilt, ingenting er programmert og alle feil er beholdt. Musikken er nydelig og er en blanding av Hergest Ridge og Ommadawn (deler av Ommadawn er også samplet og brukt her).Jeg snakket med Mike om dette albumet da jeg intervjuet ham i 2017, og du kan lese det her.
Etter dette har det vært stille fra Mike. Men om dette er albumet som skal avslutte karrieren hans, så synes jeg det er et langt mer verdig punkt å avslutte på enn det han gjorde mellom 97 og 08. Albumet er nydelig. Også fjerdeplass i England med et album med to musikkstykker på 20 minutter hver da!
Listeplasseringer: England #4, Tyskland #3 og Spania #1
Beste spor:
Mike annonserte i 2017 at han jobbet med Tubular Bells 4, men i 2018 sendte han en demo til plateselskapet og sa at han ikke orket å gjøre den ferdig og at hans karriere som artist var over.
Her er hele spillelisten på Spotify:
