Det er bortimot umulig å snakke om The Gaslight Anthem uten å komme inn på Bruce Springsteen. The Gaslight Anthem fra New Jersey har siden debuten Sink or Swim levert punkinfisert stadionrock hvor nikkene til New Jerseys virkelig store rockestjerne er mer enn tydelige. Så har de da også opptrådt sammen på scene. Til alt overmål har nå Brian Fallon og hans medsammensvorne fått jobbe med Brendan O’Brien, The Boss’ faste produsent siden tusenårsskiftet fram til Wrecking Ball. I den grad det høres så er det i form av at kantene er enda mer polerte enn sist gang, og låtene i så måte er hakket mer stadionorienterte enn på de tre tidligere. Når det er sagt har dette vært den gjeldende utviklingen for The Gaslight Anthem helt siden debuten, hvor hvert album har overgått hverandre i pompøsitet og store arrangementer.

Det er likevel uten å skyve fansen vekk. Tross åpenbar lefling med det kommersielle, er The Gaslight Anthem fortsatt folkets band, hvor også punkerne fra de hine, hårde dager står last og brast ved deres side. Så ser da bandet også ut som en gjeng bryggesjauere på USAs østkyst. På deluxe-versjonen av Handwritten får man med to coverlåter som perfekt illustrerer hvordan dem har beina planta i to forskjellige leire. Først Sliver av Nirvana for å vise punkerne at, joda, de er punks tvers gjennom, for så å avslutte med You Got Lucky av FM-rock-kongen Tom Petty. Klart de kan rocke FM-radioen og likevel være godtatt av hardcore-fansen.

Handwritten er lett gjenkjennelig som et The Gaslight Anthem-produkt. Lite skiller denne fra spesielt forrigeplata American Slang og det lille gjennombruddet The ’59 Sound i låtstrukturer, tematikk og produksjon, annet enn den tidligere nevnte poleringen. De store låtene er her, de såre balladene om ulykkelig kjærlighet likeså, med Brian Fallons raspende stemme som det bærende element. Og for en stemme han har!

Siden American Slang har Brian Fallon gitt ut plate med sitt sideprosjekt The Horrible Crowes, hvor han dyrket de mer nedstrippede låtene, men med et tydelig slektskap til hovedbandet. Personlig hadde jeg trodd at han der skulle få utløp for sine mjuke sider, og konsentrere seg om de store rockelåtene når han lagde låter med The Gaslight Anthem, men låter som de to avsluttende Mae og National Anthem er klinelåter, rett og slett.

Det er likevel rockelåtene og stadionanthemene som bærer hovedtyngden på Handwritten. Radiosingelen ”45” er et naturlig førstespor, før tittellåta introduseres med allsangvennlig oh-oh-oh-koring. På Here Comes My Man går det over til oh-sha-la-la, før Mullholland Drive, en av platas beste låter i mine ører, klarer seg uten banal koring, og heller går for en lekker gitarsolo. Det nærmeste vi kommer gammel The Gaslight Anthem, med virkelig up-tempo rock er Howl som virker som en utblåsning halvveis i albumet. Klokker inn på rett over to minutter gjør den også. Jeg savner flere slike.

For meg blir nemlig Handwritten litt for safe. Det føles som om bandet nå har slutta å utfordre seg sjøl, og heller bare polerer på en allerede godt prøvd og godt utført resept. Fandenivoldskheten og knyttneven mangler i for mange låter, og da mangler plutselig det meste av det som gjorde The Gaslight Anthem så eksepsjonelt bra tidligere. For at det likevel ikke skal bli helt unyansert: Handwritten er absolutt en bra plate som har mye for seg, men det er ikke til å unngå at den er en liten skuffelse, all den tid forventingene etter hvert har blitt ganske så store når New Jersey-kvartetten skal gi ut plate. Jeg savner mer overskudd i låtmaterialet. Det er ikke nå de skal bli komfortable, det er nå de skal kjøre på, etter å ha blitt tatt under vingene hos Universal (Mercury).

Jeg anbefaler forresten å lytte til deluxe-versjonen, framfor standard. I tillegg til de to nevnte coverlåtene får man også låta Blue Dahlia, som overgår alle de elleve låtene på standardversjonen.




The Gaslight Anthem på nett.