Frykt ikke, channel ORANGE står til forventningene. Allerede i åpningslåten Thinkin Bout You, med overgangen fra den avslappede tenormessingen av verset til silkemyk, sødmefylt falsett i refrenget, er det åpenbart at Ocean strutter av selvtillit. På channel ORANGE får han utløp for låtskrivertalentet han tidligere har lånt bort blant annet til Justin Bieber, John Legend, Beyoncé og Brandy. Popteften får selskap av en sjangersjonglering som grenser til arroganse; med innslag av nittitalls-r’n’b, grandios psykedelia, seige bluesgitarriff og sylskarp funk. Det hele svøpes i et kjølig, syttitallsaktig lydbilde som sender høflige nikk til Roy Ayers, Shuggie Otis, og deres samtidige soulhelter, komplett med stilsikre keyboard-hooks som burde få Stevie Wonder til å nikke anerkjennende tilbake.
I likhet med flere av kollegene hans i det hyperkreative Odd Future-kollektivet har Ocean en evne til å skildre mer eller mindre hverdagslige følelser og hendelser med beundringsverdig presisjon, intelligens og avvæpnende tørrvittighet. Likevel er det tydelig at han, med noen år ekstra på baken i forhold til resten av gjengen, har en modenhet som kler ham og kanskje bidrar til at han unngår å falle for fristelsen til å ty til sensasjonaliteter slik for eksempel Tyler, the Creator stadig gjør. Ocean bruker heller subtile referanser og kløktige ordspill som har vel så stor effekt, og det er vanskelig å forholde seg uberørt der han på channel ORANGE inntar ulike roller for å skildre skjebner og fortelle historier.
Ta for eksempel dopsmuglerballaden Lost, der en referanse til kultklassikeren “Fear and Loathing in Las Vegas” skaper et bilde av desperasjonen til jenta som ikke føler seg hjemme noe sted, hverken i metropolene hun frekventerer eller i sitt eget hode. I Crack Rock er det junkien som fortviler, og med effektiv nonsjalanse konstaterer han at “your family stopped inviting you to things, won’t let you hold their infant”. Oceans evne til å gjøre det hjerteskjærende tragiske til noe nært og gjenkjennelig også for lytteren er virkelig imponerende. Det samme gjelder for den svulstige kritikerfavoritten Pyramids og det tilsynelatende dypt personlige bekjennelsen til en religiøs drosjesjåfør i Bad Religion, som utvikler seg til sjelegranskende religiondrøfting: “He said “Allahu Akbar”, I told him don’t curse me/”But boy, you need prayer”, I guess it couldn’t hurt me/But if it brings me to my knees, it’s a bad religion”.
Et tema som går igjen både i Sweet Life og Super Rich Kids er overklassekultur, beskrivelsen av privilegert ungdom som svømmer i luksus og muligheter og likevel er utilpasse i deres noe narkotikatilslørte tilværelse. Sistnevnte er en tragisk historie akkompagnert av et enkelt pianotema som hentet ut fra Elton Johns Bennie and the Jets, og utgjør et av de store høydepunktene på albumet.
Om nevnte Pyramids er så storslagen som et kollektivt kritikerkor skal ha det til kan diskuteres, men den er unektelig spektakulær. Gjennom snaue ti minutter boltrer Frank Ocean seg i to motpoler, både i tematikk og lydbilde. Han starter med en dramatisk skildring av Kleopatras undergang i oldtidens Egypt og referanser til Samson som kan tolkes bokstavelig eller i overført betydning. Her får vi servert et fengende elektronikatema som garantert blir å høre på utesteder fremover, og en tung åttitallsflørt av et vers i Michael Jacksons ånd. Brått åpner det seg et helt annet lydbilde, en blek fremstilling av en prostituert kvinne i nåtiden. Ocean kobler de to scenariene elegant via hint om en tidsreise, men holder det mesterlig ambiguøst. På samme måte kan en spekulere i om frasen “she’s working at the pyramid tonight” er en referanse til det berømte Luxor-hotellet i Las Vegas, en by viden kjent for mye prostitusjon, eller ganske enkelt den mer obskøne fremstillingen av de tre pyramidene i Giza som er å finne på singelomslaget. Uansett hvor mye man legger godviljen til og gjennomtolker teksten er låten et soleklart høydepunkt på channel ORANGE, et ambisiøst verk som vil bli stående som et håndfast eksempel på Oceans briljante kvaliteter som låtskriver og vokalist.I liket med førsteplaten inneholder channel ORANGE nok av krevende vokalpartier som lar Frank Ocean vise frem hele stemmespekteret. Falsetten hans er så uimotståelig sukkersøt at de lyse partiene er en fryd for øret, en perfekt motvekt mot den sløye arrogansen i de mer avslappede partiene. Et annet fellestrekk med forgjengeren er at Ocean tviholder på mixtape-følelsen ved å legge inn skits og korte snutter som kuttes brått og fungerer som teasere for låtene de innleder. Noen ganger er det faktisk en smule irriterende – en lekker liten souljam som Fertilizer er fengende nok til å få deg til å tørste etter mer, men kuttes ubønnhørlig etter førti sekunder. Med den enkle tekstlinjen - “I’ll take bullshit if that’s all you got/some fertilizer” leverer han et artig “haters gonna hate”-øyeblikk og en knallfengende melodi som kunne fungert som hit om den ikke hadde vært så altfor kort. Apropos hit – det som hovedsaklig gjør at channel ORANGE ikke når helt opp til forgjengeren er nettopp det; den mangler de soleklare hit-ene Nostalgia, Ultra hadde i Swim Good og Novacane.
Det skal godt gjøres å ha hørt Nostalgia, Ultra uten å la seg imponere, og mixtapen vekket oppmerksomheten til flere giganter som har ytret ønske om å jobbe med Ocean. Det resulterte blant annet i den minneverdige og umiskjennelige Ocean-esque tankevekkeren “what is a God to a non-believer, who don’t believe in anything?” fra Jay-Z og Kanye Wests No Church in the Wild. Denne gangen er det storhetene som står i kø for å få samarbeide med Ocean, og OutKasts André 3000, Odd Future-kollega Earl Sweatshirt samt gitarfløtepus John Mayer har fått æren av å gjeste stjerneskuddets andrealbum. Ingen av dem makter å stjele rampelyset fra kjempetalentet Frank Ocean. channel ORANGE er hans verk, og uten å driste seg til å gå så langt som å kalle det et mesterverk er det er det fristende å si det med André 3000 på gjesteverset fra Pink Matter – “that Ocean so motherfucking good”.
Frank Ocean på nett
