Skiva åpner med River Love, en låt som står ganske stille i tre minutter før den når et slags høydepunkt, og er ferdig to minutter senere. Som introduksjon til albumet er dette en ganske representerende låt, der hele skiva også har denne tendensen til lite fremdrift. Med 13 låter fordelt på en time får du mye musikk for penga, men det hele blir for langsomt. Det kan ha å gjøre med at alle låtene er forholdsvis rolige og handler om kjærlighet, men det som utpeker seg er heller hvordan samtlige av låtene har en varighet på mellom 4 - 6 minutter, der de alle har det til felles at de ikke har noe høydepunkt, eller bruker for lang tid på å nå det. Du blir sittende å vente på noe som aldri kommer, og det er jo heller skuffende.
Det er flere låter her som har fengende elementer i seg, som refrenget på Wooden Chair og munnspill-soloen på The Wolf And The Butler, men dette hjelper lite når det ikke skjer noe mer i løpet av hele låta. Hva med en creschendo, litt flere instrumenter, koring eller kanskje til og med en modulasjon her og der? It Was Blue er kanskje den som skiller seg mest fra resten av låtene, selv om den har en ganske lik oppbygging. Den jobber seg opp til et slags midtparti, og den har en jevn trommebeat gjennom de fem minuttene, men med en bassgang, ekko på vokalen og en intro som lover deg et høydepunkt, fungerer den noe tøffere enn de ni første sporene. Ikke at det er noe galt med akustisk gitar og kjærlighetssang, men etter 40 minutter med det samme er det jo fint med noe annet.
Singelen Bird On The Buffalo er heller ikke så dum, med en aldri så liten gitarsolo, koring (av ham selv, vel og merke), og en litt mer betydelig bass enn på mange av de andre låtene.
The Blue Door er kanskje den låten som kommer heldigst ut, med sine tre og et halvt minutt, en klar overgang mellom vers og refreng, og en gitar som kunne vært hentet fra en western-film. Dette er også den låten som faktisk kommer ordentlig i gang før du venter på slutten, OG den har med panfløyte. Hvor ofte er dét prikken over i’en, liksom.
Det slår meg at litt for mange av låtene går i samme tempo, samme taktart og har samme besetning. Stone har med seg noen strykere her og der, og på Be What You Be får du også høre bongotrommer. Disse gir en slags fremdrift i låten, men ettersom teksten mot slutten kun er gjentatte repetisjoner av tittelen, blir dette nok en sang som er for lang for sitt eget innhold. Det gjelder som kjent å gi seg mens man er på topp, og i denne sammenhengen vil det kanskje si å runde av sangen før den blir kjedelig. For det er jo ikke noe i veien for å ha lange låter, så lenge grunnen ikke er at du skal fylle ut tiden.
En del av disse låtene kunne funket greit på et annet album, men jeg blir sittende med et helhetsinntrykk av at dette i brunn og grunn er tretten oppfatninger av samme låt, nettopp fordi alle bærer preg av å være stillestående, og handler om det samme. Svært mange album tjener på å ha noen rolige og fine låter, men da gjerne fordi de skaper en kontrast til resten. Med det sagt er det heller ikke noe galt i å ha en plate kun bestående av rolige låter, men selv om disse 13 har nok av elementer som skiller dem fra hverandre, har de likevel langsomheten til felles.
Angus Stone
Angus Stone på Facebook
