Jeg vil si at dette er en ganske gjennomført gitar-skive. Mange av låtene er preget av forholdsvis fengende riff og melodilinjer, som V.A.L.I.S og singelen Octopus. Bass, lead- og rytmegitar utfyller hverandre på en måte som driver låtene fremover, og det fungerer i det hele tatt veldig bra å gi bassgitaren såpass mye plass. Det er ikke det at bassen på noen måte er i sentrum, men den har likevel en rolle som er såpass fremtredende at du legger merke til den.
Team A er en av de låtene der bassen kommer til sin rett. Med det sagt er ikke dette en ekstremt bra låt. Man kan jo diskutere hvorvidt det er nødvendig med en klar overgang mellom vers og refreng for at en låt skal være bra, men jeg tror Bloc Party kunne tjent på å legge litt mer arbeid i dette, på akkurat denne låta. De har i stedenfor valgt å bygge den opp til et slags høydepunkt, før de går tilbake til begynnelsen. Dette er i gjengjeld et ganske godt høydepunkt, selv om jeg ikke alltid blir like overbevist av den energien de prøver å formidle. Tekstlinjen «I’m gonna ruin your life» er også mer pretensiøs enn troverdig. Hadde de hatt en annen tekstlinje og litt variasjon i melodien de første to minuttene, skal du ikke se bort i fra at dette kunne blitt en finfin låt. Mye potensiale, altså.
Det er en håndfull ballader på Four. Truth, The Healing, Real Talk og Day Four er alle forholdsvis rolige låter sammenliknet med de resterende ti, og de skaper en fin variasjon i et album som allerede er preget av forskjellige stiler. 3x3 virker for eksempel veldig inspirert av Muse, Coliseum har en intro som er veldig blues-preget, mens We Are Not Good People er svært aggressiv. Det er ikke noe galt med disse låtene i seg selv, men det virker som om Bloc Party har rotet seg litt bort ved å plassere dem på samme album. Blues, hardcore punk og falsettbaserte ballader gjør seg ikke alltid like bra på samme skive.
Bloc Party har, med sine fire medlemmer, etter fire år, gitt ut sitt fjerde album, som viser at Bloc Party fortsatt kan. Four er ikke helt på nivå med kritikerroste Silent Alarm, men det kan man kanskje ikke forvente etter fire års pause heller. Rytmen er alltid på plass, riffene er fengende, og alle instrumentene kommer til sin rett. Det er en til tider rar sammensetning av låter, men det er også en fin balanse mellom det rolige og det mest agressive. Kele Okerekes karakteristiske falsett henger som et kjennetegn over hele albumet, og selv om de kanskje prøver ut litt for mye nytt på én gang, er det hele tiden Bloc Party du hører.
Bloc Party spiller på Rockefeller 20. November.
Bloc Party på nett
Bloc Party på Facebook
