Albumet består hovedsaklig av kjent materiale, og ser man bort i fra tittelsporet og den enerværende monologen Future Feminism, fungerer det ypperlig som en oppsummering av hans tidligere utgivelser og som en inngangsportal for nye lyttere. Sammensetningen av sanger passer formatet bra, og selv om jeg personlig savner noen flere låter fra gjennombruddalbumet, I Am A Bird Now, så gis de nye versjonene så mye liv at dette savnet fort slipper taket. Den intime magien som Antony & The Johnsons skaper i samspill med det Nasjonale Danske Kammerorkester er noe man skal lete lenge etter, og dette er populærmusikk i skjønn forening med vestlig kunsthistorie. Orkestrets videreføring av det kjente platematerialet er overbevisende gjennomført, og tankene går her til fransk impresjonisme og modernistiske komponister på begynnelsen av 1900-tallet. Bruken av klangflater som overlapper hverandre og polyrytmikk skaper en fornemming om bevegelse og uro i musikken, og dette passer godt til Antony´s sarte stemme. Sjelden har betegnelsen barokk pop vært mer passende, og albumet gir lytteren en påminnelse om hvor kort vei det kan være fra et musikkfelt til et annet.
Det er ikke mye å utsette på Antony & The Johnsons nye album, og det er ikke en eneste sang man skulle vært foruten, men om man skal være grundig må man nesten sette spørsmålstegn ved det over syv minutter lange monologsporet. Denne talen til publikum er fylt med både humor og alvor, og passer sikkert fint om man faktisk er på konsert, men i platesammenheng fungerer den dessverre ikke like godt. Men, når alt kommer til alt, hva gjør vel et lite feilskjær når man har et hav av kvalitet foran seg?
