Sangene på albumet, som ved første gjennomlytting kan virke overveldende på lytteren, kan med fordel forstås i lys av to essensielle forhold. For det første fremstår Yeasayer nå som et band som bruker sin musikalske lek til å presse populærmusikkens grenser, og som gjennom all sin utilgjengelighet kanskje vil åpne nye dører for hvordan musikk vil bli laget i fremtiden. Dette kan vi høre i de dekonstruerte rytmene på albumet, som fremstår som tomme skall, og i den gjennomgående bruken av prosesserte instrumenter og vokalspor, som gjør at en må bruke tid på å tilpasse seg musikken. Men, når det er sagt, så fremstår også Yeasayer som et band som er genuint interessert i å lage popmusikk, og dette bringer meg til det andre forholdet jeg mener er viktig å tenke over når man lytter til Fragrant World. Etter den store suksessen de fikk med forrige albumet Odd Blood, virker det som om bandet strever med å kopiere bedriften fra 2010, og om man lytter nøye så finner man en rekke sanger som utforsker samme terreng som vi har hørt før. At albumet kombinerer det utilgjengelige og det kommersielle er i seg selv bare en fordel, og på sanger som Fingers Never Bleed, Henrietta, Devil And The Deed og Reagan´s Skeleton fungerer dette utmerket, men albumet som helhet lider altså noe av en liten idetørke i låtskrivingen, og av en overdreven og repeterende bruk av eksperimentelle virkemiddel.
Fragrant World er et album som er både nyskapende, lekent og kommersielt, og det gir mye lytteglede om man møter musikken med et åpent sinn. De fleste av sangene er deilig fengende, men om man forventer å finne en ny hit av samme kaliber som O.N.E. så blir man nok litt skuffet.
