22 år gamle Dylan LeBlanc platedebuterte for to år siden. Med Paupers field klarte musikersønnen å kombinere nerve og melodi som rørte selv garvede gubber, han framsto som en countrymusikkens Doogie Howser.

Dr. Doogies intelligens og faglige talent ble imdlertid balansert av sekstenåringens sosiale (u)modenhet. Men Howsers countryparallell LeBlanc synes å ha alt, til og med den erfarne countryartistens kjærlighetslengsel uttrykt både i stemmeprakt og i budskap. Denne lengselen hører nok mest de unge til, den etablerte middelaldrende mannen lengter snarere etter lengselen. Således uttrykkes countrymusikken kanskje best gjennom de yngre røstene.

I denne sammenhengen er det først og fremst musikken som skal vurderes, og her synes LeBlanc å ha stivnet, trass sin unge alder. Låtene henger som blasse perler på ei snor, de er relativt like i sin mangel på glans. Joda, det er sårt, det er steelgitar, men det rører ikke hjertet. Nærmest kommer LeBlanc med Chesapeake Lane. Låta vokser til en fin melodi som topper seg med i med en aaaaååååooo-koring i refrenget, ikke ulikt hans kreative høydepunkt If time was for wasting fra den forrige plata.

"You turned into a lonesome old man" synger LeBlanc i Brother. Forventet levealder for menn i USA er pr. 2012 76 år. LeBlanc skal, statistisk, ha 54 år igjen. Hvor mange år han har igjen som countrymusiker, er enda mer uklart etter denne plata.