Albumets budskap er enkelt med tydelige tekster, og et gjennomgående tema er den medmenneskelige natur i relasjon til jorda og omgivelsene. Frihet, eller mangel på nettopp dette, tilhører nå fortiden, og høydepunkter som Ruin, Human Being og Manhattan viser et personlig oppbrudd og en musikalsk frigjøring. For der tekstene på albumet ofte viser sinne og frustrasjon, viser musikken en artist som nå er på vei bort fra alt det vonde, og som igjen kan leke og eksperimentere. Cat Power spiller alle instrumentene selv, og bruken av repeterende melodier, programerte rytmer, og tydelige synhter, plasserer musikken milevis i fra det soul og blues landskapet hun etablerte på sine to forrige album, The Greatest og Jukebox. Men, selv om det er mange nye inntrykk å ta innover seg her, så bærer musikken fortsatt tydelig preg av den artisten publikum allerede kjenner, og albumets styrke ligger i hvordan det kjente kombineres med det nye, noe som vises på albumets bauta, Nothin But Time, en episk duett med Iggy Pop som spenner over elleve magiske minutter.
Sun er et album som tar Cat Power flere steg videre på sin musikalske reise, og som tilfører hennes musikk nye identiteter som publikum må bruke tid på å ta innover seg. Men, når det er sagt, så er det sjelden Cat Power har fresmtått så troverdig, personlig og gjennomført som her, og dette gjør at albumet med enkelthet kan føye seg inn i hennes allerede imponerende katalog.
