Etter noen små-utgivelser som Record Store Day- singelen Honeycombe/Gotham, er det nå endelig klart for bandets sjette studioalbum, Centipede Hz. Den lenge etterlengtede skiva kommer med en liten advarsel fra bandet som forklarer at den er “noe mer utilgjengelig enn Merryweather Post Pavilion”, dette er dog ikke negativt for albumet, som heller får en lenger levetid av det med nye detaljer og krumspring som oppdages ved hver lytting.
Den siste tida har Animal Collective hatt sitt eget online radioprogram, Centipede Radio, og radiotemaet går igjen på skiva, med statiske lyder og radiostemmer både som intro til førstelåta Moonjock, og mellom de andre låtene. Som førsteinntrykk er dette interessant, etter å ha hørt gjennom skiva et par ganger blir det småirriterende. Musikalsk er dette Animal Collective i godt psykedelisk driv; det er enorme mengder detaljer, enorme mengder lag-på-lag, og det er hektisk – av og til på grensen til vanvidd. Likevel er det orden i kaoset til gutta, og noen av låtene fremstår som regelrett vakre, blant annet Pulleys, og ikke minst New Town Burnout som med det velkjente kirkeorgelet i bakgrunnen og Panda Bear på vokal klarer å balansere det abstrakte og det melodiske ypperlig.
At materialet skal være mer utilgjengelig enn før er nok mulig, men fler av låtene er rimelig umiddelbare, slik som førstesingelen Today's Supernatural, den quirky og melodiske Rosie Oh med de velkjente 60 talls-harmoniene Animal Collective er kjent for, samt Father Time. Selv om skiva kanskje ikke inneholder noen My Girls eller Bluish gjør ikke dette noe for plata som helhet, men noe mindre radiovennlig er den nok muligens. Vokalen er alltid hovedfokus i Animal Collectives musikk, mens det hersker kaos i bakgrunnen, noe som kan gjøre det lettere å svelge for førstegangslyttere. Applesauce tar en derimot med med til “Merryweather- Animal Collective” og kan nok være en trygg øy for fans og lyttere som ikke helt klarer å ta inn over seg det mer abstrakte materialet på skiva.
Skiva ble spilt inn totalt annerledes enn forgjengeren; der Merryweather stort sett ble til ved at bandmedlemmene mailet hverandre snutter og ideer som så ble satt sammen, skrev og spilte gutta inn dette albumet i ett rom, som et band. Om noe, har dette gjort skiva mer organisk enn dens forgjenger, og vil muligens bidra til at den lettere kan gjengis på scenen under liveopptredener – selv om dette ikke akkurat har virket som et problem for kvartetten tidligere.
Det har vært en lang ventetid for fansen, men med et så komplekst, mangfoldig og spennende album som Centipede Hz tross alt har blitt som resultat, vil nok de fleste synes det var verdt all ventingen.
