Albumet, som viser mange av de ulike sidene av Dylan som publikum forventer å finne, med spor av både hans politiske folkesanger og hans bluesinspirerte garasjerock, gjør seg helt klart best på de sangene hvor han velger å fokusere på seg selv, sin alderdom og sin fortid. For selv om her er mange maratonsanger av velkjent sort, sanger som forsøker å reflektere den gode, gamle historiefortelleren, så lider disse av uengasjerende historier, og mangel på variasjon og driv i musikken. Tittelsporet Tempest, en fjorten minutter lang fortelling om Titanic i irsk folkedrakt som trekker tankene til The Pogues, og den ni minutter lange Tin Angel, som omhandler et tragisk trekantdrama som ender med død for alle parter i velkjent Shakespeare-stil, viser spesielt godt disse problemene, hvor låtene, som begge har gode melodier og fin instrumentasjon, lider av mangel på variasjon, refreng og bedre lyrikk.
På albumets kortere sanger, som for eksempel Soon After Midnight, Narrow Way, Long And Wasted Years og Scarlet Town, fremstår derimot Dylan i et mye bedre lys, hvor førstenevnte låt, en flott kjærlighetssang av høy klasse, må sies sies å være et høydepunkt som er i nærheten av å tangere hans tidligere bragder med flotte verselinjer, og variasjon mellom vers, refreng og instrumentalparti. Det er den personlige og private Dylan en møter i disse sangene, og etter et langt og levd liv hjelper disse låtene å koble artistens nåtid og fortid sammen. Den flotte verselinjen: ”I wear dark glasses to cover my eyes, there are secrets in them that I can´t disguise, come back baby, I apologize”, fra låten Long And Wasted Years, poengterer nettopp en slik kobling, og for den som vet litt om Dylan´s liv og historie vil disse velvalgte ordene treffe godt. For Dylan er en artist som ikke bare har vært elsket og æret for sin musikk og personlighet, han har også blitt kritisert for å alltid gå sin egen vei, men selv om han for mange fremstår som en mystisk og sær personlighet, så er det nettopp denne mystikken og egoismen som gjorde det mulig for ham å endre musikkhistorien slik vi kjenner den.
Tempest er et album som oppsummerer hvem Dylan er og hvem han engang var på en god måte, men helheten må sies å være ufullendt, siden noen av sangene fremstår som veldig gode mens andre som helt håpløse. Uansett om dette skulle bli det siste albumet han gir ut eller ikke, så virker det som om Dylan i så fall lever godt med sin alderdom, for han viser seg nå som en trygg, om noe forsiktig, bestefar, med fortsatt glimtvis storhet.
