Mange vil nok muligens karakterisere Ariel Pink sin musikk som sær, men med litt tid og tålmodighet finner man mange skjulte skatter. Dette er også tilfellet for hans nye album Mature Themes. Ved første lytt kan mesteparten av låtene virke useriøse og nesten litt humoristiske. og man trenger litt tid på å sette pris på låter som for eksempel Symphony of the Nymph hvor han synger om en lesbisk nymfoman på et diskotek. Allikevel, selvom musikken er noe spesiell, så burde man ikke la seg lure av de merkelige tekstene og kanskje litt nintendo- aktige melodiene.
Pink har mange års erfaring som artist, og man hører på det siste albumet at han har utviklet seg i en litt mer mystisk og drømmende retning. Et spesielt godt eksempel er den 7 minutter lange Nostradamus & Me, hvor man blir dratt inn i en virvel av lange synthnoter toppet av Pinks hviskende stemme.
Det er allikevel noe som ikke helt klaffer med Mature Themes. De første låtene kan fort virke litt for eksprimentelle, og selvom det er slik vi kjenner musikken til Ariel Pink og hans Haunted Grafitti, så vil nok kanskje sangene mot slutten av plata være å foretrekke. Eksempel er siste låta Baby som fort kan virke litt soul- aktig. Det er ikke og se bort ifra at albumet hadde gjort seg bedre uten de litt krampeaktige låtene som Kinski Assasin og Schnitzel Boogie.
Plata er som en reise tilbake til 60-/70-tallet, og kan minne litt om tidlig status quo, typ Pictures of Matchstick men- eraen. Det skal ikke legges skjul på at det fort kan bli litt for mye av det gode for Ariel Pink, men man vet som regel at man ikke får noe ordinært med disse gutta. Man tar de for det de er, nemlig en gjeng med særinger som lager akkurat det de føler for. Noen ganger funker det, andre ganger ikke. Mature Themes er et godt forsøk som havner midt på treet.
Ariel Pink på myspace
