Ikke la deg lure av tittelen på Deerhoofs nye album. Breakup Song kan tilsynelatende insinuere at det her vil være rolige eller melankolske låter, ballader, og mollstemte tonearter, men som vanlig er ikke Deerhoof et band som følger konvensjonelle linjer. Ikke i nærheten engang. Bandet ligger i et slags grenseland mellom støy-jazzrock og elektronika, kaller seg selv en popgruppe, og har etter nærmere 20 år nettopp sluppet sin 12. utgivelse – som også kan sies å være den mest tilgjengelige de har sluppet. Ikke la dette helle lure deg, disse er ikke alle letthørte låter på noen som helst måte.

Dette så til de grader at det nesten føles som om bandet på hver utgivelse bevisst prøver å dra det kaotiske, uforutsigbare og ofte atonale mylderet så langt de bare kan og litt lenger, med det resultat at det uforutsigbare blir det forutsigbare og til tider kjedsomme. Sånn sett letner dette albumet litt på dette, selv om den eneste røde tråden gjennom skiva er Satomi Matsuzakis sukkersøte og klare stemme, samt at man aldri vet hvilke krumspring de finner på i neste låt. Det samme kan sies om skivene, og bandet har selv uttalt at de aldri vet hva slags musikk de vil finne på neste gang. Resultatet på Breakup Song er tidvis strålende.

Breakup Songs, som åpner hele skiva er av den noe eklektiske sorten, men fortsatt relativt klassisk støyrock, mens There's That Grin blander inn elektronika og karibiske rytmer i miksen, med et ganske heldig resultat. Det er et meget kort album, knappe halvtimen, og låtene slutter av og til i noe raskeste laget, den korteste er på under 2 minutter, men likevel er det utrolig hvor mye de har klart å få plass til. Noen av låtene som fungerer aller best er de hvor stemmen til Satomi ligger over et “lett” komp, som Mothball The Fleet, og We Do Parties mens Flower og Mario's Flaming Whiskers III er av låtene som nesten blir FOR tilgjengelige, og som skjærer litt i helheten. Det er vanskelig å nevne alle innflytelsene og stilartene som dukker opp i løpet av skiva – og gjerne i løpet av en låt – men det hele knyttes fint sammen, og flyter ganske sømløst fra start til slutt.

Det er noen få dødpunkter i løpet av skiva, men på motsatt side har man perler som nettopp Breakup Songs (som til tross for den tilsynelatende triste tittelen har et refreng som går “Hell Yeah”), og To Fly Or Not To Fly. Deerhoof har funnet sin nisje i musikk og holder seg innenfor denne – dog med store krumspring i alle retninger – og man vet hva man kan forvente når man kjøper et album med dem. Dessverre spriker denne utgivelsen litt for mye til å få en veldig høy score, men tidvis flotte låter gjør den verdt investering av både tid og penger.