Den amerikanske sosiologen og forfatteren Chuck Klosterman hevder at utøverne av alt-country seiler, eller synger, under falskt flagg. Countrymusikken speiler, ifølge Klosterman, livet til vanlige folk, og uttrykker tilsynelatende banale gleder og sorger, noe som imidlertid balanseres av en inderlig framførelse. Alt-country, derimot, lider av mangel på autentisitet. Disse musikerne beskriver en ødslig tilværelse både materielt og emosjonelt, men appellerer samtidig til intellektuelle og rockejournalister hevder Klosterman: the lyrics (…) are only viewed to be profound by people who’ve never had the experience decribed in the lyrics. Truly depressed people don’t need depressing music”
Vel, man er både musikkskribent og akademiker i trygge omgivelser, dette skulle love godt for karakteren til Calexicos niende album.
Algiers handler om oppbrudd, fra steder og fra mennesker, uten at det dveles ved verken årsaks- eller virkningsforklaringer.
”One hand on the hammer, one foot by the door
Pushed by the wind fed by the need for moving on,
Moving on to nowhere
When division runs deep and down into the well
All the coins you dove after lost all their spell
Covered in moss walking for silver and blood
Out in the cafe, working in the grove
Guarding the port of the future you sold
Holding on, holding on to no one
Holding on, holding on to no one”
(Fra Splitter)
Skildringene er virkelighetsnære og minner lite om en klagesang for kultureliten (jfr. Klosterman). I den grad det sutres, gjøres det med stil:
”Woke up on monday and wrote you a love song, wrote you a love song
Well the pen stopped and the paper flew out the window
And the notes rang down the road
I don't know where they'll go get caught in the trees i suppose
Ripped apart by the birds and the winter winds whisper good bye to your love”
(Fra Maybe on Monday)
Splitter og Fortune teller er strålende. Førstnevnte er en klassisk rockelåt med fint driv og fengende melodi. Sistnevnte er platas høydepunkt, en akustisk perle som minner mye om The Shins’ mesterverk New slang.
Ørkenrocken på Algiers kan beskrives med et par metaforer som nærmest gir seg selv. Tidvis er plata en ørkenvandring i et noe konturløst musikalsk landskap. Men turen i tørka fører til noen oaser, et par av dem er så vakre at de er vanskelig å forlate.
Calexicos hjemmeside
