Etter å ha toppet kritikkertoppen, dannet seg som et av Norges mest elskverdige live-band og en spellemannspris og flere tatoveringer senere; må gjengen over fartsdumpen av en andreplate. Det Nærmeste Du Kommer opptrer mer nedtonet, velspilt og mindre helhetlig. Nilsens sårbarhet som preger første albumet er ikke lenger tilstede. De er nå et veletablert band i toppsjiktet, og det virker som om mediekjøret og oppmerksomehten har satt sitt spor. Men på ingen måter et dårlig album; perler som Hundeår, Klokkene og To Hestehoder snurrer jevnlig på platespillere og radioen fra Loddefjord til Oslo.
Forventningene har stabilisert seg, og John Olav Nilsen & Gjengen ser ut til å ha funnet seg til rette med tilværelsen.
Musikalsk er låtene på Den Eneste Veien Ut preget av en fantastisk balanse mellom taktskifter, tempo, stemning og velplasserte enkle gitarspill, synthpartier og et beskjedent trommespill. Overgangene mellom låtene føles naturlige og det er ingen som skiller seg dramatisk ut fra hverandre. Låtene virker rett og slett mer gjennomtenkt og henger i mye større grad sammen. Åpningssporet Tusen Nye Navn innleder med den gjennkjennlige synthen og en gitar som man umiddelbart kjenner igjen fra tidligere album, før Nilsens karakteristiske stemme tar over det musikalske roret. Bensinbarn veksler mellom den lystige tonen i versene og majestetisk refreng. En Helt Ny Dag fører en mørk og dunkel stemning, mens Jenter Som Oss byr oss på “dans med demoner” i en låt som nærmer seg debutalbumet i stil med noen elektroniske vibber. Nilsen trer også ut av sin komfortsone, særlig i På Et Blunk hvor han snakker seg gjennom låten og topper stemningen med et refreng ikke kan bli annet enn en konsertvinner. Det finnes også dansbare låter; Nesten Som Eg Lever en Klokkene-klone som kanskje drar flørtingen med 80-tallspoppen litt for langt. Det Norske Spøkelse føyer seg elegant inn i rekken av gjengens sterke albumavsluttere, med en svipptur innom tjommien Lars Vaulars hiphop-univers.
Den store kanonen i gjengens arsenal er John Olav Nilsens tekster; som hovedpersonen selv har uttalt at alt handler om. Det er fortsatt sterke undertoner av substansnytelse. “...Det som gleder meg, er det som dreper meg”. Demonene har enda ikke forlatt Nilsen, og takk for det, referansene til dop, alkohol og det omsvevende livet som det medfører er hyppige. Kjærlighetsjakten og fortvilselsen rundt dette, er også markant; en jakt som kun ender opp i tusen nye navn. Derimot kan tekstene virke veldig høytsvevende og til tider pretensiøse. Nilsens evne til å få tekstene som er så fjern fra din virkelighet, til å virke så nær, er ikke lenger like tilstedeværende som under debutplaten. Kronglete ordplasseringer som presses inne mellom verslinjene, vitner som en selvtillitt som få strutter av i like stor grad. Fortellerstilen med metaforer og sterke motsetninger har ikke utviklet seg ytterligere, denne ble omtrent perfeksjonert i første omgang så det skulle man heller ikke forvente. Gjengens sosiale situasjon har forandret seg, og dette vil selfølgelig prege kunsten – på godt og vondt.
Det debutplaten manglet av musikalsk profesjonalitet er nå kompensert for. Låtene er utrolig velspilte, velkomponerte og hører vannvittig bra ut. Kanskje tilslaget av den nye produsenten Anand Chetty sitt verk? Midt opp i dette har ikke Nilsens tekster heller falmet. Det er mulig jeg henger meg for mye opp i debutalbumet, men den vil alltid overskygge gjengens produksjoner. Den eneste veien ut er fortsatt indie, punk, 80-tallspop, The Cure, Smiths, Clash; det er John Olav Nilsen & Gjengen, men kanskje noe moderert og et par nye innflytelser har satt sine spor på gjengens uttrykk. Et verdig album, knallsterkt som vil falle rett inn hos fansen og danne tusenvis av nye, men dessverre ikke for sant til å være godt. Selv om det fortsatt er ingen band i Norge som kan utfordre hegemoniet gjengen har i troverdighet og intensitet.
Hvor skal veien videre for denne gjengen da? Hovedpersonen uttaler ofte at han må skrive låtene sine, alt må ut, det er den eneste veien ut.
