Band of Horses’ besetning har gjennomgått noen utskiftninger siden den opprinnelige i 2004. Det har gått åtte år siden starten, bandmedlemmene er eldre og mer erfarne. Musikken er ”voksnere”, noe som i og for seg kunne vært en god ting, men som følge av dette voksne uttrykket, har også mye av det herlig naive og drømmende som var definerende for lydbildet på den første utgivelsen, blitt en mindre del av musikken.
Den svært gode kritikken av førstealbumet gjorde at det vanskelige andrealbumet var vanskeligere enn de fleste andre andrealbum. Cease to Begin, som kom i 2007, var et godt album, som ikke nådde høydene til forløperen, men som bygde videre på flere av de elementene som gjorde førstealbumet så bra. Det tredje albumet, Infinite Arms, manglet mange av disse elementene og var definitivt et svakere album. Mirage Rock beveger seg enda lenger vekk fra dette som var typisk Band of Horses i begynnelsen. Alterneringen mellom viser og mer rocka låter er fortsatt gjeldende, men de har bygget videre på hintene av americana og fremstår ellers som en nedstrippet utgave av det de en gang var.
Albumet virker som helhet noe slapt og visjonsløst. I tillegg inneholder det flere låter som fremstår som unødvendige og nesten irriterende, som Shut-In Tourist, som repeterer "So I repeat what you said" til det kjedsommelige, og den umotiverte Everything’s Gonna Be Undone.
Når det er sagt, er det enkelte lysglimt innimellom. Det starter godt med singlen Knock Knock, og den rolige andrelåta How To Live fungerer også greit. De får det best til når de skrur opp tempoet, som på det niende sporet Feud, albumets kanskje beste låt. Problemet er at det bare er bra og greit, og ikke noe mer enn det.
Mirage Rock er et bevis på at Band of Horses er et annet band enn de var på Everything All The Time. Det er selvfølgelig ikke uvanlig at lydbildet forandres i løpet av en musikalsk karriere, og ofte er det en viktig og til og med nødvendig progresjon. Det blir feil først når dette skjer uten at det nye musikalske uttrykket fungerer like godt og kvaliteten er like god, og det er nettopp slik det føles her. Og det er slik det også har føltes på de to foregående platene. De har aldri vært så bra som de var i 2006.
Denne siste Band of Horses-skiva er rettet mot et annet publikum enn musikken deres var for seks år siden, men først og fremst tror jeg dessverre den vil skuffe en del gamle travere …
