Jake Bugg fikk en pangstart på karrieren da BBC listet ham som en av “Under The Radar”- artistene til BBC Introducing i 2011, og den meget innflytelsesrike Dj-en Zane Lowe falt pladask for musikken hans og sendte ut låta Trouble Town over eteren til millioner av radiolyttere i Storbritannia. Med folk-rock med sterke røtter tilbake til Johnny Cash og stemmen til en ung Bob Dylan var 18-åringen et friskt pust i en radiohverdag dominert av indierock, boybands og hip hop, og responsen fra lytterne var overveldende. Etter dette har det gått slag i slag for den unge Nottingham-artisten, og singlene hans har snurret seg varme på radiokanaler over hele Storbritannia. Hans singel Lightning Bolt ble sågar brukt under OL, som temalåt under introduksjonen til mennenes 100 m finale, da Usain “Lightning” Bolt knuste resten av løpefeltet.

I Norge kunne man få gleden av å se Bugg da han varmet opp for Michael Kiwanuka på Rockefeller i april, og med opptredener på store festivalscener som Reading Festival og iTunesfestivalen satte Bugg et stort punktum for livesommeren før han nå endelig er klar med sitt debutalbum, selvtitulert Jake Bugg. At hypen rundt Bugg har vært enorm er det ikke tvil om, men klarer han å rettferdiggjøre all oppmerksomheten på albumet sitt?

Plata åpner meget sterkt, med nettopp singelen Lightning Bolt. En nydelig retrolåt som det er umulig å sitte stille og lytte til, rytmen er drivende, stemmen til Bugg passer ypperlig inn i soundet og både låtoppbyggingen, teksten og melodien er et imponerende stykke arbeid for en 18-åring. Låta blir fulgt av nok en singel, Two Fingers, en noe seigere affære som sammen med blant annet Slide nærmer seg vår tidsalder og mer moderne indierock. Litt mer anonym enn førstelåta, men fortsatt fengende god poprock. Likevel merker man allerede her at det er når man involverer eldre tiår og folkrock at Bugg virkelig utmerker seg og man får magi. Som på singelen Taste It; 2:25 minutter med så fengende musikk at det nesten er absurd. Med låtskriver-teknikker og melodioppbygging som langt overgår det man ville forvente av en så ung artist har Bugg her laget en av skivas desidert beste låter, og et av svært mange høydepunkter.

Også alene med gitar briljerer Bugg, Someone Told Me og singelen Country Song er små pustepauser for ørene blant alle de gallopperende rytmene, og er fine øyeblikk på skiva, til tross for at de ikke er like umiddelbare som fyrverkerilåtene. Selv om ikke alle låtene på skiva er rene Cash-type låter er også resten av låtene over gjennomsnittet sterke, og til et debutalbum å være er dette overraskende solid. I noen øyeblikk sitter man med følelsen av å høre et “Best Of”-album med perler fra en hel karriere heller enn et album som starter en karriere og som presenterer en helt fersk artist for første gang. Dette skjer absolutt ikke ofte, men åh, så oppløftende når det skjer! Simple As This er enda et høydepunkt, en flott ballade med munnspill og nydelige meldier og harmonier, som sender tankene tilbake til Everly Brothers, Ricky Nelson, og 50-tallets heart-throbs. Det samme gjør den nydelige balladen Note To Self, som også har en av skivas nydeligste tekster og melodier, og nok er en av de mest positivt ladede låtene på albumet.

Et fellestrekk for låtene til Bugg er de ærlige og rett-frem-type tekstene. I Two Fingers får vi foreksempel høre at “I drink to remember, I smoke to forget” - hverdagspoesi fra arbeiderklassens Nottingham. Bugg vokste opp i et kommunalt boligområde i Clifton, Nottingham, og tekstene gjenspeiler dette med grim tydelighet; “There's a story for every corner of this place / running so hard you got out, but your knees got grazed”. I singelen Trouble Town er dette enda mer åpenbart, og Bugg synger med imponerende innsikt: “Stuck in speedbump city / where the only thing that's pretty / is the thought of getting out”. En meget sterk setning også låtskrivermessig sett. og igjen ser man en mann langt eldre enn sine 18 år. Låta i seg selv er en av skivas beste, og vil kunne stå igjen som en bauta i Buggs karriere, mange mange år fra nå.

Albumet avsluttes enda mer retro, en akustisk reggae-aktig låt med vinyl-skraping på toppen, i en låt som nesten høres mer ut som et bonus-spor enn som en del av selve albumet. Et litt merkelig trekk, men likevel en låt man instinktivt forstår at er sistelåta.

Jake Bugg er et meget spennende navn å følge med på for fremtiden, og en artist som vi kommer til å få høre mye av i tiden som kommer dersom hans fremtidige utgivelser har like høy kvalitet, like mye dybde og like mye tyngde som dette debutalbumet. I England er han allerede etter ett år i rampelyset en vel ansett artist, og albumet gikk rett inn på førsteplass på den britiske salgslista denne uka - en bragd for en debutant. Med et album som dette skulle det ikke forundre meg om dette gjentas andre steder, og det vil i såfall være fullt fortjent.



Jake Bugg Offisiell Side
Jake Bugg på Facebook