Jeg har aldri vært spesielt glad i disse musikkstilene. Men etter Lonerism er tida inne for å revurdere dette standpunktet, og bryte noen av ørets barrierer. Denne plata er jo fantastisk. Etter noen gjennomlyttinger ble et nytt melodilandskap åpenbart med Why won’t they talk to me? som portåpner. Musikken synes å komme fra en annen tid, melodiene er likevel tidløse. Why won’t they talk to me? tydeliggjør dessuten temaet for Lonerism. En loner er direkte oversatt en einstøing, lonerism er i så fall ideologisering av utenforskapet. Plata dreier seg om et ensomhetsparadoks: å stå alene utenfor fellesskapet eller å være ensom innenfor fellesskapet.
“Why won’t they talk to me? I thought I was happy”.
Tema understrekes også i åpningssporet, Be above it, en messende oppfordring om å motarbeide en slags sosial tyngdekraft: “And I know that I got to be above it now, and I know that I can’t let them bring me down”.
“I guess I’m all right, but they’re all doing so well. What would I give, to be under that spell,” synges det i Music to walk home by. Lonerism er således like mye en hyllest til utenforskapet som en dyster ensomhetsskildring.
Låtskriver Kevin Parker (f. 1986) gir meget presise og gjenkjennelige beskrivelser av sin egen livssituasjon, i overgangen mellom ung og voksen. Følelsen av å være annerledes er ikke spesielt unik. Men denne poetiske skildringen, og den vakre tonsettingen av en definerende fase i et ungt menneskes liv, det er sjeldent.
Kevin Parker blir vel voksen en dag han også, dessverre.
