Det er ingen hemmelig oppskrift Gibbard benytter seg av. Primært gitar, bass, trommer og tangenter. Låtene og lydbildet er relativt streit. Men det er svært vakkert utført. Gibbard-solo høres ut som en nær slektning av Tom Petty og The Jayhawks. Han mangler riktignok deler av råskapen til Petty og av harmoniene til The Jayhawks. Likevel evner Gibbard å lage gode poprock-låter som gjør ham til en spennende artist også på egenhånd.
Vokalen og melodiene fremføres med glans på flesteparten av de tolv låtene på albumet. Rundt Gibbards behagelige stemme, ligger det også behagelig musikk og fine kombinasjoner. Det starter imidlertid uten musikk, bare vokal, en a
capella om en grå ettermiddag i London, før det strålende basspillet og meloditeften i Dream Song setter standarden for hva resten av albumet har å by på.
Det er mer rocka i Bigger Than Love, som etterfølges av en akustisk perle, Lily, om hovedpersonen som er både et stort brassband, som er Stillehavet, som er selveste destinasjonen. Det er snev av bossanova-takter i Something´s Rattling (Cowpoke), lett psykedelisk, spor av Lennon, i Duncan, Where Have You Been?, vakkert, men også kjølig i Lady Adelaide, og americana-følelse i Broken Yolk In Western Sky.
Former Lives går ikke inn i musikkhistorien som et banebrytende og eksperimentelt album, men det er helt ok. Det holder å lage skjønn musikk så lenge låtene er gode. Og det er de absolutt når Gibbard går solo.
Mer om Gibbard her.
