Banks’ stemme er så karakteristisk at den på mange måter utsletter forskjellene mellom de ulike platene han synger på. Jeg tenker umiddelbart Interpol, og særlig deres debut Turn on the bright lights når jeg hører Banks synge. I år er det ti år siden dette albumet ble utgitt, midt mellom bysbarna The Strokes’ Is this it (2001) Yeah Yeah Yeahs’ Fever to tell (2003). Alle tre banda var en del av en rockerennesanse som oppsto i New York i begynnelsen av forrige tiår. Bølgen hadde sitt opphav i 70-tallets CBGB-scene, og postpunken fra Manchester mot slutten av samme tiår. Interpol hentet mye inspirasjon fra Joy Divison på debuten, og formidlet et mørke som kontrasterte fint en ung manns relativt lyse sinn. Det som høres småfilosofisk og dystert ut i ungdommen, gir ofte en flau smak i den voksnes munn. Men tekstlinjer som disse funker fint i dag også:
”My best friend's a butcher, he has sixteen knives
He carries them all over the town at least he tries,
Oh look it stopped snowing
My best friend's from Poland and, um, he has a beard.
But they caught him with his case in that public place
That is what we had feared”
(Fra Roland)
Banks er litt lysere og lettere enn Interpol-platene. Produksjonen gir tidvis Death cab for cutie-assosiasjoner, med tilsynelatende synth-trommer og strykermisbruk. Plata starter godt, men blir svakere for hver gjennomlytting. De to første sporene er gode, særlig Over my shoulder. Låta har en tøff rytme, et vers med fin framdrift, og et par gode metaforer: ”You only know me like the shorline knows the sea.”
Etter dette høydepunktet beveger plata seg jevnt nedover. Nedturen bremses noe med den ganske solide fyllmassen Young again og I’ll sue you, der teksten svinger mer enn melodien:
”There’s always a strain, there’s always a thin eye,
there’s always a play, I want a free ride.
It’s a home out of air, I want to be clear,
nothing you will take with you, what will you leave here?”
(Fra I’ll sue you)
Banks når bunnen med Another chance, en tonsatt fjensyns- eller filmdrama-monolog. Det høres ut som en del av et soundtrack, et disse sporene som ikke fungerer uten levende bilder. Banks kommer seg imidlertid litt ovenpå igjen med de to siste låtene. Om jeg skulle illustrert lytteopplevelsen med en graf ville denne lignet en fiskekrok. Men Paul Banks får ikke denne lytteren helt på kroken, kanskje ikke så veldig mange andre heller.
Interpol klarte å fengsle en generasjon indierockere for ti år siden, frontfiguren nøyer seg nå med å holde på rockefoten i et par minutter.
