Den gjenkjennelige lyden av Neil Young med Crazy Horse, de drivende og delvis støyende gitarene, den litt bakpå skarptromma, er tydelig til stede. Også de lange partiene, som aldri ser ut til å ende, men som også kan overraske, ta låtene i en ny retning, er hørbare på utgivelsen. Gitarspillet er fremtredende, men Youngs vokal og tekster utgjør også en viktig helhet av Psychedelic Pill.
Det er (nesten) ingen andre artister enn Neil Young som kan åpne et album med en låt som varer i over 27 minutter, og ikke bare slippe unna med det, men i tillegg å gjøre det på en glimrende måte. Driftin´ Back begynner akustisk, men det går ikke lang tid før Young og Crazy Horse er i gang med riff og rytmer. When you hear my song you only get 5% , synger Young. Selv hører jeg på CD, en dobbel til og med, og føler meg truffet. Samtidig tenker jeg at hvis jeg bare hører fem prosent, så er det jaggu meg fem fete prosenter jeg hører. Hvordan låter dette egentlig da, hvis man hører 100 prosent? Og kan man noen gang virkelig gjøre det, høre 100 prosent? Youngs tekstlinje kan leses som en nikk til CD-lyttere og strømmere, som en påminnelse til hva vi egentlig får servert, eller går glipp av, men også til sin egen ambisjon om å revolusjonere formatet.
Åpningen trekker også referanser til Youngs nylige utgitte memoarer, og er det en fremtidig målsetting han skisserer når han slår fast Gonna get a hip hop hair cut? Spørs, for flesteparten av låtene på Psychedelic Pill har tekstmessig et mer tilbakevendende blikk. Om det å erindre, huske den lange veien, sette pris på vennskap og kjærlighet, i den nesten 17 minutter lange Ramada Inn. Om fødestedet Ontario i Toronto, Canada, i låta Born In Ontario, og om det å lytte til Bob Dylans Like A Rolling Stone og Grateful Dead på radioen i Twisted Road. Sammen med tittelsporet og For The Love Of Man, er de to sistnevnte låter som har tilnærmet normal lengde. Tittelsporet finnes for øvrig i to versjoner, den ene tillagt en psykedelisk vri i vokalen, og riffet vekker assosiasjoner til en annen Young-låt uten at det påvirker resultatet i den ene eller andre retningen. Tøft er det uansett.
Young og Crazy Horse durer på i den over åtte minutter lange She´s Always Dancing, og understreker i gode Walk Like A Giant, med en varighet på over 16 minutter, at deres generasjon ikke maktet å endre verdensbilde slik de hadde visjoner om. Engasjementet ser derimot ut til å være like stort hos Young nå som tidligere. Fyren ligger ikke på latsiden. Heldigvis. Psychedelic Pill er Youngs lengste album og med utgivelsen viser han nok en gang at han ikke bare holder stand, men at han gjør det med stil. For Neil Young evner fortsatt å lage sterke låter. Han evner fortsatt å overraske og klarer utmerket å videreføre sin musikalske historikk i takt med utviklingen. Og fortsatt mangler 95 prosent.
Mer om Neil Young her.
