Deftones har med Koi No Yokan finpusset formelen fra Diamond Eyes, og utvikler sin særegne svevende musikk til perfeksjon. En vegg av solide riff, gode melodier, og en stemningsfull atmosfære setter lydbildet. Vokalist Moreno preger som vanlig sounden med sitt store register av følelsesladde skrik, stønn og ”power” refreng.
Fra den intense ”Swerve City” til singelen ”Leathers” for albumet en mildt sagt heftig start. Tunge riff legger grunnmuren, og refrengene er i absolutt den klassen at de små hårene i nakken reiser seg. Deftones er i sitt ess på dette albumet, og maler, og maler på med styrkene sine. Albumets ballade ”Entombed”, er noe av det bedre gruppa har gjort av denne type låter, og Chino gjør vel et av sine bedre vokalprestasjoner noensinne. Produsent Nick Raskulinecz gjorde produksjonen på forgjengeren også, og han ikke akkurat gjort en dårligere jobb denne gang. Låtene på albumet er så latterlig enkelt, men samtidig genialt komponert, at det blir en fryd. ”Tempest” og ”Rosemary” er lignende type låter, som på en måte setter den musikalske innrammingen på hele albumet, og fanger opp alt det Deftones handler om.
Albumet som helhet er en nytelse fra start til slutt, og der Diamond Eyes hadde kvaliteten i låtene, er dette en totalt mye sterke lytteropplevelse. Akkurat like sammensveiset som klassikeren White Pony. Nå, en generasjon senere omtrent, er Deftones bedre enn noensinne.
Få dem til Norge!
Hør albumet på wimp
