Von Hausswolff har dedisert Ceremony til sin avdøde morfar. Dødstemaet understrekes ytterligere av det dystre omslagsbildet av kirkeorgelpiper og sangtitler som Deathbed, Goodbye og Funeral for my Future Children. Låtene er skrevet fra denne pårørendes perspektiv, von Hausswolffs personlige sorg er likevel gjenkjennelig. Hun er 26 år og burde slik sett være for ung for døden. Men det er nettopp på denne tida at den eldste rekken i familien forsvinner.
I møtet med døden, og dermed evigheten, er det lett å ty til svulstigheter og klisjeer. Vi snakker lite om døden, i mangel på ord sier vi derfor det som har blitt sagt mange ganger før, eller det som vanlig høflighet skulle tilsi. I møtet med den sørgende er det vanskelig å stotre fram annet enn et halvkvalt ”kondolerer”.
Ceremony har et bredt sorgregister. Den er storslått, men aldri svulstig. Musikken er barokk, men likevel pop. Kirkeorgelet er hovedinstrumentet, lydbildet fylles ut av synth, gitar og trommer.
Tre av låtene er instrumentale, flere av de andre spora har lange instrumentale partier. Epitaph of Daniel høres småfin ut, helt til den går over i et parti fra Angelo Badalamentis Love Theme from Twin Peaks. Denne sorgmuntre nostalgien løfter instrumentallåta og vekker til live en følelse av ensomhet og forventning, slik gode poplåter fra ungdommen gjør.
Mountains Crave innledes med et kort kirkeorgel-preludium, dette temaet bærer hele låta. Stadig flere instrumenter legges oppå orgelet. Von Hausswolff synger med en kraft som skaper store sannheter av små klisjeer (”The pain turn to rain”) i et av de mest solide stykker popmusikk i 2012.
Plata er tilegnet Yngve Wassberg som døde i november for to år siden, han kommer klarest fram i Harmonica:
”He left me in a day
he left me in a strange way.
I knew he couldn’t stay
but he left me in a day. .
And as he laid down on his hospital bed
I played him a lovesong.
And his harmonica lies calm in his hand
but he won’t be playing for long.
But I know all his songs.”
I et minneord om Wasseberg i ei Linköping-avis står det avslutningsvis at ”Vår tanke går till hans familj, i vilken finns ättlingar som ärvt hans konstnärliga begåvning.”
Ceremony er et arvestykke. Et av flere, får vi håpe.
