De siste par årene har vært veldig gode for folk-fans. Markedet har flommet over av skjeggete joviale musikere med banjoer, akustiske gitarer og allsangvennlige leirbål-låter.

Siste tilskudd til denne sjangeren er det amerikanske bandet The Lumineers som i snart et år har hatt høy rotasjon og listeplasseringer i USA, og som nå etterhvert har krøpet inn i bevisstheten til Europeere, og nå ligger også Norge for tur. Låta Ho Hey har blitt listet på P3, og det kan se ut til at det bare er et spørsmål om tid før bandets navn blir like allmen kjent som foreksempel Mumford & Sons. Det selvtitulerte albumet er også klart for det norske markedet, men er det verdt hypen det har opplevd andre steder?

Albumet begynner enkelt og fengende med akustisk gitar, rytmer og vokal i den korte låta Flowers In Your Hair, som slutter så kjapt at man nesten tar seg i å sjekke om noe har gått galt med avspillingsmediet. Låta inneholder også et grep som er en gjenganger på skiva: enkel start med ett instrument og vokal, som så får fler lag og fler instrumenter lagt på utover i låta med en større avslutning. Det samme gjelder bakgrunnshojinga som går igjen på fler låter. Enkle og effektive grep, men etterhvert noe gjennomsiktig. Bandet er flinke til å variere takt og rytme, hvilket gjør det hele litt mer spennende, som på Submarine, som enkelt fanger oppmerksomheten til lytteren.

Et av skivas høydepunkt er nettopp singelen Ho Hey, en meget så catchy feelgoodlåt, med feststemning i hvert trommeslag. Likevel er det som slår en hvor lik den er Of Monsters And Mens Little Talks. Og akkurat dette er den største svakheten ved The Lumineers' debutalbum; alle referansene fra samtidige band. Her er det låter (og bandmedlemmer) som kunne vært tatt rett fra både Edward Sharpe & the Magnetic Zeros, og Arcade Fire, for å nevne noen. Det får det hele til å virke lite originalt, lite autentisk og uinspirert. Så er spørsmålet om det bestandig behøver å være så voldsomt originalt eller om det bare kan være ren underholdning? For at det finnes god, underholdende og fengende musikk på albumet er det ingen tvil om. Blant andre høydepunkter finner man også låtene Big Parade, Flowers In Your Hear og balladen Charlie Boy.

Vokalist Wesley Schultz har en fin stemme - som skapt til sjangeren - og sammen med Jeremiah Caleb Fraites og Neyla Pekarek utgjør de en fin trio både stemmemessig og musikkmessig sett. Og i den grad man kan finne en egenart i musikken er den nok mest tydelig i de enklere låtene, uten all den allsangvennlige staffasjen. Jo mer nedstrippet de er, rytmiske eller ei, jo mer særegne fremstår de, og man merker en nesten bortgjemt styrke som ikke er like tydelig i de mer typiske leirbål-låtene.

The Lumineers er et band som har alle forutsetninger for å lykkes i et marked som virker umettelig med tanke på folkrock, og om de blir for en døgnflue å regne eller om de etablerer seg som et stabilt og langvarig band er helt opptil bandet selv. De er flinke til det de gjør, og de er inne på riktig spor, men for å vare utover den éne store hitsingelen og debutalbumet må de dyrke sine egne særegenheter heller enn å kopiere forgjengerne i sjangeren. The Lumineers er et helt ok debutalbum, så får det være opptil hver enkelt å avgjøre om The Lumineers er et band vi trenger på det stadig voksende folk-markedet.