Allerede med de første tonene i åpningen til Hollow Mountain settes denne stemningen, og de smått desperate og repetitive verselinjene som iblant går i ett med instrumenteringen på denne låta, har en nesten suggererende effekt.
Lydbildet er mer minimalistisk enn på foregående utgivelser, noe som kan ha sin forklaring i at bandet består av en del færre medlemmer enn det opprinnelig gjorde. De startet som et band på ti medlemmer, men var i 2010 en kvartett som ble ytterligere redusert til en trio da trommeslager Thomas Husmer sluttet. I dag består bandet kun av Mads Brauer, Casper Clausen og Rasmus Stolberg.
Piramida har den samme umiddelbarheten som Magic Chairs hadde, og i tillegg vokser albumet med antall gjennomlyttinger. Det er detaljrikt samtidig som arrangementene er mindre komplekse enn hva de var på de første utgivelsene. De lager fortsatt symfonisk elektropop med enkelte ambisiøse orkestrerte partier, men lydbildet er i større grad sentrert rundt Clausens vokal og lyrikk enn det har vært før.
Piramida er innimellom noe ujevn, og de ulike genrereferansene, fra drømmepop til post-rock, funk, orkester- og elektropop, skifter noen ganger litt for brått. Likevel er de blant de aller beste når de er på sitt beste.
