Det var mange musikalske høydepunkter i 2012. Et av de største kom i november da The Beatles Stereo Vinyl Box Set ble utgitt. En massiv boks med samtlige album de fire berømte fra Liverpool ga ut gjennom noen intense år fra 1963 og frem til 1970. På kjøpet, som riktignok er dyrt, cirka 4000 kroner, inngår også en samling av singler og rariteter, og en lekker bok med bilder og tekster om bandets utgivelser. Boksen veier nærmere 13 kilo og er ingen enkel sak å få med seg hjem fra butikken eller postkontoret. Vel hjemme i din egen stue, er det likevel verd slitet med å få den i hus. Det skjønner man umiddelbart idet platestiften treffer de 180-grams sorte vinylplatene. Deilig!

De fleste albumene er videreutviklet til vinyl fra digitaliseringsarbeidet som ble gjort i forbindelse med CD-utgivelsene i 2009. Noen vil nok hevde at man like gjerne kan høre The Beatles på de gamle vinylplatene, CD-ene og/eller digitalt. De har selvsagt rett. Det er ingenting i veien med slike formater. The Beatles er like gode og interessante uansett. Likevel er det mulig å påstå at disse vinylutgivelsene løfter bandet et ekstra hakk. Det er som om alt det Paul McCartney, John Lennon, George Harrison og Ringo Starr gjorde hver for seg og sammen, kommer enda tydeligere frem.

De energiske, kreative, følsomme og melodiøse vokalprestasjonene, først og fremst fra McCartney og Lennon, men også i stor grad fra Harrison, og i enkelte tilfeller fra Starr, og de utfyllende og smarte korarrangementene, ligger der helt ytterst i lydbildet og skaper et sjeldent nærvær. Gitarspillet, akustisk og elektrisk, rytmene fra Lennon og riffene, soloene og detaljene fra Harrison, er skarpere, friskere og renere. Det er imponerende å lytte til de relativt enkle, men like fullt så oppfinnsomme og kompakte trommerytmene til Ringo. Slik sier for eksempel Dave Grohl (Nirvana, Foo Fighters) det innledningsvis i boken som følger med boksen:

”Du kan mest sannsynlig finne noen som kan sette seg ned å spille trommedelene i The Beatles, men ingen vil høres ut som Ringo Starr. Alt ligger i hendene, måten du slår på og holder stikkene på. Ingen gjør det slik som ham”.

Og bassen. For ikke å snakke om basspillet til McCartney. Fra overtegnede ofte oversett, i hvert fall tilsidesatt, i den gapende entusiasmen over The Beatles sine prestasjoner. Å lytte til The Beatles-katalogen i disse remastra vinylutgavene, viser derimot hvilken eminent bassist Paul McCartney er. Det er lett å spørre seg selv hvorfor man ikke har lagt merke til det i like stor grad tidligere? Hvorfor man ikke har lyttet mer konsentrert til basspillet via gamle vinylalbum, CD-er eller MP3-filer lastet ned på i-produkter? Det handler ikke om manglende interesse, ignoransen ligger ikke der. Instrumentet fenger, er ofte sentralt i lytterutøvelsen, men kanskje har det ikke vært så viktig fordi andre elementer i bandet har dominert, som for eksempel vokalene og melodiene, det nyskapende i det som musikerne formidlet? Kanskje har det med fordommer å gjøre, etablerte forestillinger om at McCartney bare er en helt ordinær bassist, at det ikke er der magien i The Beatles ligger? Det er vanskelig å svare eksakt. Magien i The Beatles er tilstedeværende i hver enkel musiker, men den er aller størst i samspillet mellom de fire. Gitarist og produsent, T-Bone Burnett, mener for eksempel at trommespillet til Starr og McCartneys bass ga The Beatles en unik kvalitet fordi begge spiller med vokalen. Burnett fremhever McCartneys evne til å spille melodier, ikke bare bassganger, noe som ga låtene en sterkere identitet, og oppfordrer alle til å lytte til basspillet i All My Loving. Eller hva med fussbassen på Harrisons Think For Yourself fra Rubber Soul, kan man legge til.

Det er mye man kan trekke frem i begeistringen over å lytte til tidenes største band. Fra debuten Please Please Me (1963), gjennom den stadige utviklingen i album som A Hard Day´s Night (1964) og Help (1965), antydningene om endringer i Rubber Soul (1965), som videreføres i mesterverket Revolver (1966), og går enda et hakk videre i revolusjonerende og unike Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band (1967). Det helt store, men samtidig litt banale i The Beatles (White Album) (1968), perfekte Abbey Road (1969) og til stadig like overraskende, men også noe halvferdige Let It Be (1970). Og man må jo ikke utelate de øvrige albumene på første halvdel av 60-tallet, With The Beatles (1963) og Beatles For Sale (1964), fra siste halvdel, Magical Mystery Tour (1967) og Yellow Submarine(1969), samt samleutgivelsene Past Masters vol. 1 og 2. Det er kvalitet og tidløs musikk i samtlige.

Nøyaktig hvordan denne fabelaktige samlingen har kommet i stand er utenfor min rekkevidde, men for å sitere kunnskapsrike Jan Omdahl i Dagbladet i hans velskrevete artikkel om vinylboksen:

”Samtlige album ble avspilt på Studer-maskinen, og overført via en Prism analogkonverter i 24-bit/192 kHz oppløsning til harddisk for redigering på en digital arbeidsstasjon.”

Akkurat. Det er slik det har gått for seg. Fremgangsmåten har helt klart resultert i et sabla godt produkt som, til tross for en kvartalsinnbetaling av studielånet, er verdt pengene og vel så det. Dette er musikkhistorie det er tilfredsstillende både å eie og lytte til, spesielt i dette formatet. Jo da, de gamle vinylene og CD-ene fungerer, men det er vanskelig å gå tilbake dit etter at man har åpnet denne boksen. Det blir som å se på sort/hvitt TV etter å ha oppdaget fargefjernsyn. Selv den største nostalgiker vil skjønne at det er bortimot en umulig retur.

Uten å gå nærmere inn på diskusjonen om fysisk kontra digitalt format, så er det en bonus at boksen også inneholder lesestoff. Mens de største, gutta fra Mersey, underholder, kan man feste blikket på omslag, coveromtaler, tekster, teknisk informasjon, biografiske snutter, og bilder, fra boken, men også utklipp som ligger vedlagt i coveret til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band, fotografiene av medlemmene i The White Album og heftet som følger med Magical Mystery Tour.

Det er så stort å lytte til The Beatles med praktfull lyd at det spiller liten rolle at det kostet fire tusenlapper. En investering i husholdet. Slik kan man se på det. Her skal boksen stå, her skal den spilles. Så er du The Beatles-fan med platespiller og overkommelig økonomi, bør du benytte sjansen til å skaffe deg bandets musikk nydelig reprodusert og innpakket i en og samme boks. Albumene kan også kjøpes hver for seg. Du må selvsagt ikke, men har du lyst, har du lov.

Mer om The Beatles her.