Etter snart 30 aktive år som band og med tolv albumutgivelser på samvittigheten – Fade som den trettende – er Yo La Tengo fortsatt usedvanlig aktuelle og kreative. Mens andre band med tilsvarende lang fartstid sjelden gir ut nytt materiale som kan måle seg med det gamle, fremstår Yo La Tengos nyere album som selvfølgelige og adekvate tilskudd til den øvrige diskografien.
Bandet fra Hoboken, New Jersey, har et varierende, men umiskjennelig lydbilde. Fade er intet unntak, selv om det fremstår som en anelse ”stillere” og mer poporientert enn de foregående. Det ti minutter lange sporet som det gjerne er minst ett av (2009s Popular Songs avsluttet eksempelvis med tre slike låter), er dessuten fraværende her. Dette gir seg også utslag i albumets lengde og gjør at Fade er Yo La Tengos korteste album siden Fakebook fra 1990.
Hvis man ser bort fra enkelte svakere passasjer, som i den noe uinspirerende I’ll Be Around, er Fade et svært jevnt og solid album. Det har en gjennomgående lekenhet og en uanstrengt kompleksitet, en varme og lunhet som setter stemningen og i tillegg gjør at man fokuserer mer på sola som skinner enn på de mange kuldegradene som er ute.
Selv om Kaplan, Hubley og McNew stadig nærmer seg pensjonsalder og har en lang karriere bak seg, noe det virker som de dveler ved i The Point of It, merkes ikke dette når det gjelder deres musikalske kreativitet.
”Say that we’re afraid
Say the night is close
Honey, that’s okay
If we’re getting old
If we’re not so strong
If our story’s told
That’s the point of being born”
(The Point of It)
