Nettopp dette er problemet på første halvdel av britiske Dutch Uncles sin tredje plate Out of Touch In the Wild. Fra første stund blir vi servert indie-pop med interessante takter. Låten Pondage fungerer som en slags intro og derfra leder det videre til en rekke svært gjennomførte og godt produserte låter, spekket med synth og marimba. På papiret virker jo dette veldig bra, så hva er egentlig problemet? I løpet av de første fem låtene er det ingenting å feste seg ved! Det hele høres så flott ut, men i realiteten er det et hørselsbedrag hvor man venter på å få taket på musikken, før man innser at noe slikt ikke eksisterer. Første-singelen Fester klarer dog å rykke dansefoten, med sitt lekre spill og lydbilde. Likevel, førsteinntrykket er under middels. Dutch Uncles har åpenbart lagt ned mye arbeid i disse låtene, og det er nærmest irriterende at resultatet ikke har blitt bedre.
Men så, i den sjette låten Flexxin, skjer det man håper på: Bandet finner formen og skaper en uimotståelig flott og kul låt som burde få radiospilling på enhver kanal med respekt for seg selv. Selv om dette er platens klare høydepunkt, så følger hele den siste halvdelen opp med låter langt bedre enn den skuffende starten skulle tilsi. Både Zug Zwang og Phaedra har det lille ekstra som gjør at man ønsker å komme tilbake. Der starten var den litt kjipe oppvarmingen er avlsutningen der lekene har begynt. Out of Touch In the Wild klarer dermed å forsvare sin egen eksistens. Bare så synd at det skjer litt for sent
