I disse dager slipper bandet nemlig sitt fjerde studioalbum, og tradisjonen tro er skiva oppkalt etter bandet og kalles derfor bare "IV". Her serverer The Bronx glad aggro-punk i god gammel stil, med fengende riff og melodier i forsetet. Litt for melodiske til å være ren hardcore - litt for hardcore til å være ren punk. Og dette er en grense bandet leker seg med gjennom hele skiva.
The Bronx nemlig har alltid hatt en fin evne til å blande harde aggressive hardcore-låter med lettere og mer melodiske punklåter på en og samme plate og komme ut troverdige på andre siden. Så også på denne. Man har de råere låtene som garantert vil få gulv under mangfoldige moshpits til å skjelve, men også mer melodiske låter som nesten maner til allsang. Youth Wasted, Last Revelation og Ribcage er noen av disse melodiske sporene, og også blant smakebitene som ble sluppet i forkant av skiva.
Her kunne det lett blitt for pop'ete og der andre band gjerne faller i en eller annen crowdpleaser-felle på slike låter, klarer The Bronx stort sett å holde det røfft nok til at de unngår å føles overfladiske. Pilot Light er en av låtene som kombinerer det beste av disse to verdenene, med et gitarhook som sitter som støpt i ørene, mens resten av låta balanserer det neste overcatchy hook'et med rasende sang og sound. En av skivas beste!
En av de største styrkene til bandet er vokalist Matt Coughthran, som med sin karakteristiske stemme bestemmer både stemningen og retningen til hver enkelt låt. Med en imponerende melodisk tone i stemmen og et overraskende stort register både brøler han jovialt, og synger aggressivt om hverandre. Resten av bandet er tight med både tunge elementer, og gitarer som av og til nesten svinger over i grungy rock. Skivas største overraskelse er nok Life Less Ordinary, en melankolsk ballade som består av kun gitar og vokal, og en tekst så hjerteskjærende at man sitter og lurer på om den egentlig var ment for Mariachi El Bronx, men som så fikk en The Bronx-drakt isteden.
Likevel er det de hardere låtene som viser The Bronx fra sin aller beste side, som åpningslåta The Unholy Hand, Under The Rabbit og Too Many Devils - frenetiske, med et livepotensiale vi fikk oppleve til fulle da bandet nesten raserte John Dee før jul. Her utnytter bandet sitt fulle og hele potensiale som hardcore-band, og man sitter igjen med bakoversveis og tinnitus og vil bare kjøre inn i stormtunellen en gang til.
The Bronx (IV) er et album det tar noe lenger tid å sette seg inn i enn forgjengeren fra 2008 som nesten var for tilgjengelig, men til gjengjeld er det et kompakt album med potensiale til å vokse seg større i lang lang tid fremover. Et meget godt gjenhør med punkversjonen av The Bronx.
