Da første smakebit ble sluppet var det bredbeint stadionrock, og The Darkness ble nevnt både en, to og tre ganger av litt småforvirra musikkforståsegpåere. Førstesingelen Bury My Bones delte på mange måter publikum i to leire. Elskleiren og hatleiren. Punk- og hardcorefans er ikke de første til å omfavne sine helter når snuta stikkes fram utenfor rammene, men dette var såpass fjernt fra Gallows at det på en måte var lov å like.
Med singel nummer to, The Handsome Devils Club, var plutselig paletten bytta ut, og mer tradisjonell britisk rock kom til syne. Et britisk-amerikansk rockeband med baller, men som bare synger om kjærlighet? Hmmm...
Anthems har blitt en plate som er langt unna det både Carter og Carroll har drevet med tidligere (sjekk ut Hope Conspiracy, forresten. Good shit!). Åpenbart musikalsk, men også tekstmessig. Frank Carter sier det jo også sjøl i nevnte Bury My Bones: I’m so sick of singing about hate/It’s never gonna make a change. En tekstlinje som sikkert alle anmeldelsene av denne skiva har sitert, men den beskriver så greit forandringen i Carters budskap.
Det mest overraskende på Anthems er likevel stemmen til Frank Carter. Mannen som skrek seg hes etter 15 minutter tidligere, og måtte la publikum ta seg av resten, plasserer seg vokalmessig ved siden av en sjarmør som Brian Fallon, men også sistnevntes store helt Bruce Springsteen. Stemmen er kledelig raspete, og vel vitende om at jeg tråkker rett i klisjégrøten, og vel så det, vil jeg påstå at stemmen høres ut som levd liv. Mannen er enda ikke 30.
Britisk rock er nevnt, og selv om det tidvis kan minne om Oasis, kanskje spesielt på førstesporet She (Makes the Devil Run Through Me), er det et annet 90-tallsband og britpophelter som det er lettest å trekke en parallell til: Fantastiske Manic Street Preachers! Pure Love har den samme følsomheten, samtidig som de er råe og røffe, noe spesielt tidlig Manics må sies å være. Burning Love er et godt eksempel, og en fortreffelig låt. Tilsynelatende en ballade, men samtidig ikke. Påfølgende låt, Scared to Death og låt nummer tre, The Hits er andre låter som bringer tankene til det walisiske bandet. Bandet er 50 prosent amerikansk, og arbeiderpunken, den allsangvennlige og hytte-med-neven-rocken som Pure Love her presenterer er også som snytt ut av tjukkeste New Jersey. Brian Fallon er nevnt, og The Gaslight Anthem er vel ikke en altfor fjern referanse.
For å gå tilbake til Carters Twitter-uttalelse i forkant av singelslippet. Har han ikke egentlig helt rett? Punkens hovedidé er jo gjøre opprør mot det etablerte, å ta avstand fra de vedtatte sannheter. For Frank Carter og Jim Carroll, tatoverte, skrikende fyrer i utgangspunktet, er det etablerte det de alltid har drevet med. Pure Love er et opprør mot nettopp dette, og da er vi plutselig i kjernen av punkens rolle. Pure Love er punk ved å ikke være punk, rett og slett.
Anthems er en bra plate, og kan fort ende opp som en liten favoritt denne sommeren. Den spriker kanskje for mye i forskjellige retninger, og noen av låtene blir litt kjedelige, slik som avslutningen March of the Pilgrims, men totalen er fortsatt overbevisende. Det er en snill produksjon av Gil Norton (Foo Fighters, Jimmy Eat World, Pixies), kanskje for snill, samtidig som den lar stemmen til Frank Carter være det den er, uten å glatte altfor mye over. Plata er som skapt for store festivalscener i Europa denne sommeren, men det spørs hvor mange konserter utenom mørke kjellere det blir for Pure Love. Vi hytter med nevene og krysser tærne!
Pure Love på nett.
