Ducktails - The Flower Lane
Real Estate-gitaristen gjør ikke alt selv lenger, men gir oss fortsatt sommer når det er kaldt
Real Estates Matthew Mondaniles soloprosjekt Ducktails er ute med nytt album og har gått fra å være et enmannsprosjekt til et fullverdig band samtidig som innspillingsutstyret er flyttet fra hybelleiligheten til studioet. Det er fortsatt Mondanile som er hovedmannen bak og en DIY-ånd og åttitalls yachtrock som gjelder, men flere lagspillere og en ”proffere” produksjon reflekteres likevel i lydbildet.
Det er seks år siden Mondanile ga ut første utgivelse under navnet Ducktails. Denne ble i likhet med flere av de tidligste utgivelsene hans (være seg album, EP eller split) gitt ut på kassett og i begrenset opplag. Både som følge av DIY-estetikken samt det musikalske landskapet som ga nostalgiske tilbakeblikk til åttitallet, har Ducktails blitt regnet som en del av en bølge ofte omtalt som ”hypnagogic pop” (først brukt av David Keenan i The Wire i 2009) – ”pop music refracted through the memory of a memory”. Begrepet innbefattet unge musikere i den amerikanske undergrunnen som laget musikk med minner og nostalgi som forutsetning, både rent musikalsk og når det kom til ytre særtrekk – forkjærlighet for kassetten som format er eksempel på dette. ”Bølgen” fikk mange ulike navn og i tillegg til Ducktails, er The Skaters og Ariel Pink blant dem som ofte regnes som del av den.
Som jeg allerede har vært inne på, har Ducktails siden den gang gjort en del forandringer. Utgivelsene blir ikke lenger gitt ut bare på kassett og i et veldig begrenset opplag – bandet er nå tilknyttet et større plateselskap, Domino (som også huser blant andre Dirty Projectors, Bonnie Prince Billy og Owen Pallett), og som de fleste andre i disse dager, gir de ut musikken på CD og vinyl (i tillegg til digitalt). Musikalsk innehar albumet den samme åttitallsnostalgien som på de foregående utgivelsene, men det loopes ikke like mye som før, og det har i det hele tatt mer lyden av et band og ikke en ung musikers soveromsinstrumentering- og produksjon over seg.
Førstelåta Ivy Covered House er som snydd ut av nesa på Real Estates Days fra 2011, et album som for øvrig bød på noe av det aller beste dette året. Ellers er The Flower Lane litt mindre lo-fi og psykedelia og litt mer pop enn Ducktails pleier å være, samtidig som det skiller seg fra Real Estate blant annet ved at det nettopp er mindre pop og mer psykedelia og lo-fi. Flere av låtene har dessuten kvinnelig vokal, som Letter Of Intent, en drømmende, sofistikert synthaffære som er av høyepunktene på albumet. I tillegg er det som ventet mye skeiv vestkyst, glad gitarlyd, skrangling, strender og bølger.
Jangly yachtrock anno åttitallet er riktig i 2013 også og gir oss litt sommer og sol når det egentlig er vinter.
Se videoen til låta Letter Of Intent her:
Tittelsporet The Flower Lane:
Det er seks år siden Mondanile ga ut første utgivelse under navnet Ducktails. Denne ble i likhet med flere av de tidligste utgivelsene hans (være seg album, EP eller split) gitt ut på kassett og i begrenset opplag. Både som følge av DIY-estetikken samt det musikalske landskapet som ga nostalgiske tilbakeblikk til åttitallet, har Ducktails blitt regnet som en del av en bølge ofte omtalt som ”hypnagogic pop” (først brukt av David Keenan i The Wire i 2009) – ”pop music refracted through the memory of a memory”. Begrepet innbefattet unge musikere i den amerikanske undergrunnen som laget musikk med minner og nostalgi som forutsetning, både rent musikalsk og når det kom til ytre særtrekk – forkjærlighet for kassetten som format er eksempel på dette. ”Bølgen” fikk mange ulike navn og i tillegg til Ducktails, er The Skaters og Ariel Pink blant dem som ofte regnes som del av den.
Som jeg allerede har vært inne på, har Ducktails siden den gang gjort en del forandringer. Utgivelsene blir ikke lenger gitt ut bare på kassett og i et veldig begrenset opplag – bandet er nå tilknyttet et større plateselskap, Domino (som også huser blant andre Dirty Projectors, Bonnie Prince Billy og Owen Pallett), og som de fleste andre i disse dager, gir de ut musikken på CD og vinyl (i tillegg til digitalt). Musikalsk innehar albumet den samme åttitallsnostalgien som på de foregående utgivelsene, men det loopes ikke like mye som før, og det har i det hele tatt mer lyden av et band og ikke en ung musikers soveromsinstrumentering- og produksjon over seg.
Førstelåta Ivy Covered House er som snydd ut av nesa på Real Estates Days fra 2011, et album som for øvrig bød på noe av det aller beste dette året. Ellers er The Flower Lane litt mindre lo-fi og psykedelia og litt mer pop enn Ducktails pleier å være, samtidig som det skiller seg fra Real Estate blant annet ved at det nettopp er mindre pop og mer psykedelia og lo-fi. Flere av låtene har dessuten kvinnelig vokal, som Letter Of Intent, en drømmende, sofistikert synthaffære som er av høyepunktene på albumet. I tillegg er det som ventet mye skeiv vestkyst, glad gitarlyd, skrangling, strender og bølger.
Jangly yachtrock anno åttitallet er riktig i 2013 også og gir oss litt sommer og sol når det egentlig er vinter.
Se videoen til låta Letter Of Intent her:
Tittelsporet The Flower Lane:
FLERE ANMELDELSER
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>
Ola Kvernberg - Steamdome III: Beyond the End
Dampmaskinen raser videre. Og takk og pris for det! >>
Maldito - Contact Light
Kjenner du ikkje til Maldito? Då er det på tide å sjekke ut deira nye plate! >>