James har laget et konseptalbum hvor han stiller de eksistensielle spørsmålene i en innadvendt, psykedelisk soul-drakt som uten tvil innimellom er god, men som ofte blir litt for mye av det gode. Strykere og lett pianoklimpring preger låtene, som har et lavt gir og byr på en noe tilbakeholden James. I unntakene Dear One og Actress gjør morsom instrumentering at det føles som om han slipper litt taket. På en innadvendt og abstrakt måte treffer han også tidvis godt med en verselinje eller noen velkomponerte arrangementer, men det innadvendte og abstrakte tar som oftest overhånd og gjør det hele litt slapt.
Førstelåta State Of The Art (A.E.I.O.U) , som innledes av pianotoner og James’ stemme som synger ”How far will it reach?/ Ain't nobody know”, setter stemingen som er nokså gjennomgående fra start til slutt. Trommer og etter hvert flere instrumenter kommer til utover i låta og viser det minimalistiske og mer grandiose (grandiost i liten dose) man har i vente de neste knappe 40 minuttene – albumet er for øvrig det korteste James noen gang har laget.
Det er langt fra My Morning Jacket, dette her, både konseptuelt og musikalsk. James har både skrevet og spilt inn alt i hjemmestudioet sitt i Louisville, og selv om det bor mye svært godt i denne mannen, ble dette for meg dessverre en skuffende debut.
De store spørsmålene han stiller blir ikke besvart, og sett under ett er det også litt sånn albumet føles – han når liksom ikke helt frem dit han ønsker, og man får ikke helt som lytter det man håper å få – til tross for enkelte gode øyeblikk.
Hør A New Life her:
