Bandet i seg selv består av medlemmer med lang fartstid i andre prosjekter, med multiinstrumentalister, og med sterk forståelse av låtoppbygging. Når låtene i tillegg har fått så lang tid på å utvikle seg både på og av scenen sier det seg selv at det er et solid stykke arbeid Young Dreams nå har sluppet til massene. Bandet har i to hovedvokalister i tillegg til alle de sterke bakgrunnsvokalene, hvilket til tross for en tykk rød tråd gjennom de største delene av skiva hjelper hver låt til å bli litt annerledes fra de andre, og stopper det hele fra å bli ensformig.
Det hele åpner med en av låtene som forlengst er blitt en livefavoritt, men som først nå er sluppet i innspilt utgave, Footprints. Her er det harmonier, klapping, rytmer sant gitarer og bakgrunnssang som bekrefter den sterke linken Young Dreams alltid har hatt til Beach Boys-soundet, Moderne synth og en fremtredende bass gjør at det likevel ikke virker hverken utdatert eller føles som plagiat, men et særeget og videreutviklet sound som tilhører Young Dreams selv. Låta glir fint over i Wounded Hearts Forever som modig nok blander symfonisk sound med brass og mer dance-aktige partier – alt i en låt. Bandet liker med all tydelighet å leke med lyd, lag og effekter, og selv om det meste glir sømløst sammen og blir til en flott enhet finnes det øyeblikk hvor man lurer på om de har vært noe ivrige på å stappe inn så mye som overhodet mulig på den plassen de har til rådighet.
Men blant alt det rytmiske og overdådige finnes det også noen nedtonede låter – selv om disse også er fulle av rytmer og detaljer – som atmosfæriske When Kisses Are Salty, en rytmisk ballade, med nesten litt kammerkor/vokalgruppe-preg på vokalene og en drømmende eterisk følelse gjennom hele låta. Noen selvsagte høydepunkter er vanskelig å finne på dette albumet, alle låtene holder gjennomgående høy standard og er like catchy med stort hitpotensiale. Så har da også fler av låtene hatt status som singler og EP-er tidligere, ikke bare Fog Of War og First Days Of Something som ble sluppet i forkant av albumutgivelsen, og som gjerne blir sett på som offisielle albumsingler.
The Girl That Taught Me To Drink And Fight derimot, begynner lovende med pompøse trommer og fin vokal, men svinner ut i ingenting, og er med sine nesten 11 minutter en låt man etter de første 3 bare glemmer å høre på. Mot slutten hektes liksom låta på igjen, og man våkner til og lurer på hva man har brukt de siste 5 minuttene til. Litt synd for et album som ellers er stappfullt av substans og håndgripelige låter. Når da i tillegg neste låt, Through The Turnstiles begynner med et svevende, dog vakkert, kor-arrangement, blir det hele litt vel langdrygt, men etter den sakrale introen bryter neste låt ut og man er tilbake i pop-himmelen igjen.
Det hele avsluttes med selvtitulerte Young Dreams som kan sies å ha blitt litt av et anthem for bandet. Tilbake er de forførende rytmende, bakgrunnsvokalene og strandfølelsen, og man sitter igjen med en følelse av å være varm, fornøyd og rolig, som etter en lang dag i solen. Young Dreams er et band som har alle ingredienser for å gjøre det stort både innen-og utenlands. De har kunnskapen, de har sjarmen, de har lekenheten og modenheten. Det de må være forsiktige med er å bli for ambisiøse, da det – til tross for at det viser talent – kan virke fremmedgjørende for mange lyttere. Likevel, Between Places er et meget flott og imponerende sterkt debutalbum av et band vi kommer til å høre veldig mye om fremover, både i norsk og internasjonal media.
