Gitaristen følte popmusikken manglet noe - nemlig gitar. I arbeidet med albumet var derfor Marrs ambisjon å tilføre sjangeren låter hvor dette instrumentet er fremtredende. Gjøre det enkelt. For gitaren er hovedpulsåren, instrumentet som skal prege låtene og utgjøre grunnfjellet. The Messenger har da også blitt et album med imponerende og drivende gode gitarpartier og -detaljer, ofte i tett kombinasjon med smidige bassganger og trommespill.
Mange vil nok trekke frem Marrs vokal som en svakhet med artisten, men kvaliteten kommer helt an på hvem målestokken er. Han er ingen Nick Cave eller Joe Cocker, eller Morrissey for den saks skyld, men Marrs låter er sterke og personlige og han fremfører dem på en overbevisende måte. Stemmen passer perfekt med det litt rufsete og fengende uttrykket som låtene har.
Marrs sanger glir lett inn i en ramme som er gjenkjennelig blant andre britpopere. Denne industrielle følelsen som lett kan oppstå når man hører på britisk gitarbasert poprock. Marr har en del til felles med Paul Weller, særlig i låter som Generate! Generate! og Word Starts Attack, men klarer heldigvis i motsetning til ´the modfather´ å utelate hangen til loops og andre hippe triks. Enkelte låter, som for eksempel The Right Thing Right og New Town Velocity, kan minne litt om Echo & the Bunnymen.
De tolv låtene på The Messenger representerer likevel Johnny Marr selv. Han er først og fremst sin egen herre og låter som I Want The Heartbeat, tittelsporet og Say Demesne er glimrende eksempler på at gitaristen bør videreføre sitt eget prosjekt. Men vi tar gjerne et comeback av The Smiths på veien.
Mer om Johnny Marr her.
