Til tross for at Palma Violets er et relativt nytt band, har de siden starten i 2011 oppnådd voldsom suksess i sitt hjemland England. Deres aller første singel Best Of Friends ble kåret til NMEs "Song Of The Year" for 2012, deres andre singel Step Up for the Cool Cats ble valgt til "Hottest Record In The World" av Zane Lowe, og de er blitt nominert til "Sound Of 2013 "av selveste BBC. For to uker siden vant de også "Best New Band" på NME Awards 2013, en helt grei tittel å få for et band som akkurat nå slipper sitt første album, 180.

I tillegg hviler det en aura av mystikk over bandet som gjerne sammenlignes med både The Horrors og The Libertines. Ikke minst pga kjemien mellom bassist Chilli Jesson og gitarist Sam Fryer, som regnes som bandets frontmenn, og som har vært en del av grunnen til at liveshowene til bandet ble sett på som legendariske lenge før bandet hadde blitt et kjent navn. Da live-videoer begynte å poppe opp på YouTube før de hadde gitt ut en eneste singel skjønte man at her var det noe stort på gang, og bandet har fått en stor oppgave å gå løs på som arvinger til band med tilsvarende pangstart, som Arctic Monkeys og The Strokes.

Og debutskiva kan i stor grad sies å innfri forventningene, der den åpner hele kalaset med nettopp låtene Best Of Friends og Step Up for the Cool Cats. Dette er klassisk britisk gotiskinspirert garasjerock, med stor klang i gitarene og en sterk (dog falsk) følelse av DIY. Pete Mayhew briljerer på orgel og gir låtene et enda sterkere særpreg og en retrofølelse som går mye lenger tilbake enn bare The Libertines og The Strokes.

Å påstå at bandet er nyskapende ville være en sterk overdrivelse. Å påstå at de varierer soundet fra låt til låt – eller i det hele tatt – ville også være en sterk overdrivelse. Her er det det samme uttrykket fra start til slutt, med sterke melodiske gitarer, sterk vokal og relativt enkle rytmer, men det gjør ikke så mye når det når det hele har en så sterk driv og sjel. Det føles ekte, det føles genuint og det føles som noe musikkverdenen trenger akkurat her og akkurat nå. Låtene er akkurat forskjellige nok til at det hele ikke glir sammen til en uidentifiserbar smørje, men av og til blir det fortsatt litt vel likt. Med skivas 40 minutter slutter de likevel i tide - noe lenger, og det kunne kanskje vært lett å bli mett. Perfekt er 180 absolutt ikke, men igjen, dette gjør det hele bare mer sjarmerende. Muligens vil noen av låtene fungere enda bedre live enn på plate, som We Found Love, og ikke minst The Last Of The Summer Wine som nok vil kunne bli en stor festivalhit i løpet av sommeren, med noe av den samme late sommerbrisfølelsen som man kunne finne i The Vaccines' Wetsuit et par somre tilbake.

Det avsluttende sporet "14" utgjør en snodig slutt på et ellers meget sammenhengende album. Den er sagt å være den første låta de skrev (etter at de stupfulle på 14-bussen sang refreng-delen inn i Jessons telefon og deretter fant den igjen på telefonsvareren dagen etter), og glir over i den “hemmelige” låta Brand New Song som bandet gjerne avslutter konsertene sine med, og som visstnok er en intern spøk – en spøk de burde holdt for seg selv. Som avslutningslåt live kan den nok passe godt, men å ha den med på albumet kunne de spart seg da den absolutt ikke utgjør noen mening i seg selv, og ikke bidrar med noe til resten av skiva. En B-side på en singel hadde vært en mer enn god nok sjebne for denne snutten, på albumet har den ikke noe å gjøre.

Om dette blir avslutningsnummeret på sommerens konserter, og om de lever opp til live-ryktene sine får det norske publikummet sjansen til å avgjøre for seg selv i sommer; bandet spiller på bådet Hove og Øyafestivalen i henholdsvis juli og august, og blir et spennende møte med et spennende band som akkurat nå står midt i en korsvei. De kan gå rett til himmels, eller det kan ende her, alt ettersom. At bandet har utgangspunktet i orden er det iallfall ingen tvil om.