Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn...
Nært og personlig fra Ropstad
Erlend Ropstad har lenge vært en skjult skatt i det norske musikkmiljøet. Helt siden han debuterte med The Magnetic Tapes i 2006 har han vært en sikker leverandør av flott musikk i grenselandet mellom visepop og country. Teknisk sett er det derfor lite som har forandret seg i denne omgang, men Hva om Det Ikke er Sånn Som Du Tror at Det Er føles likevel som et solid skritt framover.
For å ta det mest åpenbare først; dette er hans første plate på norsk, og starter naturlig nok et nytt kapittel i Erlend Ropstads karriere. Det er sjeldent man hører låter sunget på kav Vest-Agder dialekt utenfor Sørlandstoppen (Honningbarna blir liksom noe annet..), men her får man beviset på at det fungerer. Nordmenn begynner å bli vant med mannlige visesangere på dialekt nå, og det skulle bare mangle at Sørlandet fikk sin representant.
Det er alltid interessant å følge artister som går fra å synge på engelsk til norsk. Motivene for dette kan være så mange – resultatene blir deretter. Der noen går på trynet i meg/deg rim og platte tekster, er det andre som blomstrer og står fram som de tekstforfatterne de egentlig er. Knut Schreiner skrev en gang i Ballade at ''synger artisten på morsmål... blir musikken nærmest redusert til et uvesentlig bakteppe, mens artisten behandles mer som poet enn rockemusiker”. Og det er vel bare naturlig at vi lytter mer intenst når låtene er på vårt eget morsmål, uavhengig av hvor flinke nordmenn flest er i vårt ''andrespråk'', engelsk. Dermed blir fallhøyden også mye større for de som tar utfordringen.
Erlend Ropstad er et av eksemplene hvor overgangen fra engelsk til norsk fungerer utmerket. Tekstene føles mer personlige enn før, og selv der tekstene er enkle og beskrivende ender han opp på den sjarmerende siden. Også musikalsk sett virker det som Erlend Ropstad har funnet sin nisje nå; den melankolske og stillefarne vise/country-stilen følges konsekvent gjennom hele albumet. Dette hjelper med å gi platen et gjennomarbeidet uttrykk – låtene er mer enn sterke nok til å bære den på egen hånd.
Et av platens største høydepunkter kommer allerede på spor nummer to, Første Sang. Her innledes det med steelgitar-riff som får meg til å savne Whiskeytown litt mindre, og fortsetter i det stille og melodiøse. Teksten kan virke som et tilsvar på Eric Claptons Wonderful Tonight, men jeg ser ikke bort fra at den er ment mer billedlig enn som så. Lang Bratt Bakke er nok en nydelig låt, fylt med nostalgi og melankoli. Marte Wulff er også med på flere av platens spor, og matcher fint sammen med Erlend Ropstads smårustne stemme: på Tenkte Jeg Skulle Si Noe har hun rollen som den kvinnelige parten i en avstandsforelskelse, mens duetten Meninger om Alt kan sies å være de mest radiovennlige sangen på platen.
Stein Torleif Bjella og Tønes har allerede fått sine store gjennombrudd, og det ville vært fullstendig fortjent om Erlend Ropstad får utvidet sitt publikum. Han står på ingen måte tilbake for Bjellas viser og hverdagsbetraktninger. Dette burde være årets første sikre nominasjon til Spellemann 2014. Fram til den tid blir det flere runder på Hva om det ikke er sånn... hos meg utover året. Det burde det bli hos deg også!
For å ta det mest åpenbare først; dette er hans første plate på norsk, og starter naturlig nok et nytt kapittel i Erlend Ropstads karriere. Det er sjeldent man hører låter sunget på kav Vest-Agder dialekt utenfor Sørlandstoppen (Honningbarna blir liksom noe annet..), men her får man beviset på at det fungerer. Nordmenn begynner å bli vant med mannlige visesangere på dialekt nå, og det skulle bare mangle at Sørlandet fikk sin representant.
Det er alltid interessant å følge artister som går fra å synge på engelsk til norsk. Motivene for dette kan være så mange – resultatene blir deretter. Der noen går på trynet i meg/deg rim og platte tekster, er det andre som blomstrer og står fram som de tekstforfatterne de egentlig er. Knut Schreiner skrev en gang i Ballade at ''synger artisten på morsmål... blir musikken nærmest redusert til et uvesentlig bakteppe, mens artisten behandles mer som poet enn rockemusiker”. Og det er vel bare naturlig at vi lytter mer intenst når låtene er på vårt eget morsmål, uavhengig av hvor flinke nordmenn flest er i vårt ''andrespråk'', engelsk. Dermed blir fallhøyden også mye større for de som tar utfordringen.
Erlend Ropstad er et av eksemplene hvor overgangen fra engelsk til norsk fungerer utmerket. Tekstene føles mer personlige enn før, og selv der tekstene er enkle og beskrivende ender han opp på den sjarmerende siden. Også musikalsk sett virker det som Erlend Ropstad har funnet sin nisje nå; den melankolske og stillefarne vise/country-stilen følges konsekvent gjennom hele albumet. Dette hjelper med å gi platen et gjennomarbeidet uttrykk – låtene er mer enn sterke nok til å bære den på egen hånd.
Et av platens største høydepunkter kommer allerede på spor nummer to, Første Sang. Her innledes det med steelgitar-riff som får meg til å savne Whiskeytown litt mindre, og fortsetter i det stille og melodiøse. Teksten kan virke som et tilsvar på Eric Claptons Wonderful Tonight, men jeg ser ikke bort fra at den er ment mer billedlig enn som så. Lang Bratt Bakke er nok en nydelig låt, fylt med nostalgi og melankoli. Marte Wulff er også med på flere av platens spor, og matcher fint sammen med Erlend Ropstads smårustne stemme: på Tenkte Jeg Skulle Si Noe har hun rollen som den kvinnelige parten i en avstandsforelskelse, mens duetten Meninger om Alt kan sies å være de mest radiovennlige sangen på platen.
Stein Torleif Bjella og Tønes har allerede fått sine store gjennombrudd, og det ville vært fullstendig fortjent om Erlend Ropstad får utvidet sitt publikum. Han står på ingen måte tilbake for Bjellas viser og hverdagsbetraktninger. Dette burde være årets første sikre nominasjon til Spellemann 2014. Fram til den tid blir det flere runder på Hva om det ikke er sånn... hos meg utover året. Det burde det bli hos deg også!
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>