Jeg fikk en relativt triviell åpenbaring tidligere i år. Lokalavisa fra hjemstedet mitt legger hver uke ut 25 år gamle arkivbilder, for et par uker siden la jeg merke til en russ. Jeg så imidlertid ingen ungdom, men en som så ut til å være eldre enn jeg er i dag. Hvordan kan en 18-19-åring se eldre ut enn en som er nesten dobbelt så gammel? Svaret er ganske enkelt. Jeg har vokst med folk som så ut som denne russen, med samme hårfasong og klær. Disse menneskene var eldre enn meg den gang, og de er nødvendigvis fortsatt like mye eldre enn meg i dag. Jeg så ikke et bilde av en ungdom, men et bilde på aldersforskjell. Med et mer tidløst uttrykk ville alderforskjellen være vanskeligere å oppdage. Men i hvilken grad er det mulig å løsrive seg fra sin egen samtid?

Russerevysjefen i Fredrikstad i 1988 og de fleste andre er tydelige produkt av en bestemt tidsperiode. I samfunnets kulturelle randsone finnes noen raringer som er vanskeligere å datere. David Bowie var kanskje den største av disse. Han klarte å være forut for sin tid, og dermed definere framtida, både estetisk og musikalsk, i over ti år. Forspranget forsvant med det kreative hvileskjæret og den kommersielle suksessen Let’s Dance (1983). Noen hevder at han nok en gang har trådt ut av samtida med den nye plata The Next Day. Omslagsbildet er i alle fall ganske dristig og originalt. I bakgrunnen er frontbildet fra Heroes (1977), en hvitt felt dekker over store deler av bildet og har påskriften ”The Next Day”. Dette gir rom for et utall fortolkninger som jeg ikke skal gå inn på. Men en slik tvetydighet skulle tilsi at David Bowie (66) er i relativt god form for alderen.

Bowie understreker allerede i refrenget i åpnings- og tittellåta The Next Day at han fremdeles er i live, om enn ikke så lenge: ”Here I am, not quite dying. My body left to rot in a hollow tree. Its branches throwing shadows, on the gallows for me.”

De første fem låtene kjennetegnes ved ganske monotone vers, men med relativt fengende refreng som gjør de melodiløse tomrommene i mellom levelige. Rundt halvveis i plata skrus tempoet og sjarmen opp. Både Valentine’s Day og If You Can See Me er gode poplåter, sistnevnte av det mer eksperimentelle slaget. I How Does the Grass Grow? nynner Bowie et parti fra the Shadows’ Apache, mens (You Will) Set The World On Fire gir et glimt av glam. David Bowie er for tida full av musikkhistoriske referanser, men bidrar med få musikalske frampek.

Det er vanskelig å plassere årets Bowie-utgivelse i musikkåret 2013. David Bowie høres mest ut som god gammel David Bowie. The Next Day er på ingen måte morgendagens popmusikk, men snarere en ganske gledelig gjenopplevelse av gårsdagen.