Midt i den store britpopbølgen på 90-tallet var det et par engelske band som gjennom det hele sto som solide og stødige søyler, uten å hverken ville være, eller ta del i, virvelvinden rundt dem. Isteden fokuserte de på å gi ut god musikk, og et av disse bandene var Londonbaserte Suede. Med store hits som Animal Nitrate, Beautiful Ones og She's In Fashion hadde de enorm suksess både i hjemlandet og i Nord Europa, mens de slet litt med å slå igjennom i resten av verden. Dette satte ingen stopper for bandet som i løpet av 90-tallet og tidlig 2000-tallet ga de ut fem fullengdere som, med unntak av det siste albumet i 2002, solgte meget bra. Etter at sistnevnte album floppet ga de seg som band, og det har vært stille fra den kanten. Helt til nå.

11 år etter forrige utgivelse er Suede, i likhet med så mange av sine samtidige band, tilbake med friskt mot, nytt materiale, og et splitter nytt album kalt Bloodsports. Smakebitene som ble sluppet før skiva, Barriers og singelen It Starts And Ends With You ble mottatt med stormende jubel, og nå er endelig hele albumet ute. Og det er meget tydelig at både den elleve-årige pausen og en mulighet til å modnes som både personer og band har gjort bandet godt. Det er tydelig allerede ved nevnte Barriers som åpner albumet, dette er nesten mer Suede enn de var på 90-tallet. Den karakteristiske stemmen til Brett Anderson er akkurat den samme, gitarene er de samme, men innsatsen er bedre og energien mye sterkere. Det føles som om guttene er forfrisket og stuper inn i dette albumet med livet som innsats heller enn å unnskylde seg for at de er tilbake.

Dette fortsetter gjennom hele albumet, Suede har unngått å gå i den fella å repetere seg selv, men det er likevel umiskjennelig Suede. Fra melankolske ballader som For The Strangers og Sometimes I Feel I'll Float Away til de mer uptempo-hitpotensiale rockelåtene som singelen It Starts And Ends With You og, et av albumets aller beste spor, Hit Me. Det som er det største problemet til skiva er hvordan sporlisten er lagt opp. Her er alle de friske og catchy låtene lagt til første halvdel av albumet, mens de atmosfæriske og vakre balladene ligger hopet opp på slutten. Selv om det nok er en mening bak dette, gjør det at futten forsvinner litt og albumet blir noe tungt å høre på i lengden, med mindre man setter det på shuffle - noe som strengt talt ikke burde være nødvendig for å komme seg gjennom et tross alt så sterkt album.

Dette er ren og ubeskjemmet nostalgi i frisk og fersk innpakning. For de som fikk oppleve musikken på 90-tallet bringer den en tilbake til den samme stemningen som den gjorde den gang da, bare med nye impulser og friske intensjoner. For nye ører vil dette være kvalitetsindierock med sterke låter. I bakgrunnen ligger det en en triumferende fryd, som om bandet har fått sjansen til å bevise seg selv på ny, og har fått muligheten til å dra tilbake dit det gikk galt sist gang, og dreie det hele den riktige veien.