For å gjøre det klinkende klart; alle Angles haterne blir skuffet. Det som de fleste trodde (og håpet på) var en stilmessig omvei, virker til å ha blitt en permanent endring i The Strokes sin enkle sound som preget Is This It. Comedown Machine har distansert seg enda mer fra originalsounden og høres i første omgang ut som futuristisk elektrorock, hvis det er noe. Det er med andre ord omtrent et annet band, og det er ikke lenger vits i å dømme dem etter et 12 år gammelt album. Comedown Machine låter til tider utrolig kult, og til andre tider utrolig teit.
Julian Casablancas 80-tallsfetisj er ganske markant gjennom hele albumet. Tung synth, plukkete 80-tallsgitar og elektroniske elementer, skaper et lydbilde som virker veldig syntetisk. Riffet på åpningssporet Tap Out, hører omtrent ut som soundtracken til et Nintendospill, og passer oppsiktsvekkende bra til det myke refrenget. Den gamle oppskriften hentes ved All The Time som åpner med en klassisk Strokes-riff, men klarer aldri å nå opp til sine forgjengere da den er en mer kjedelig variant. One Way Trigger ble spontant sluppet i slutten av januar som den første smakebiten på det kommende albumet. Fansen ble splittet; en hyperaktiv elektrolåt med Casablancas stemme forvrengt ned til et sarkastisk nivå. Etter det halvhjerta forsøket på å få til gamle materialet med All The Time, låter One Way Trigger utrolig deilig i øret, og sementerer deres nye sound som et konsept som fungerer utrolig bra. Det er særlig det nedtonede refrenget som modererer sprettballen av en låt. Elegant glir One Way Trigger over til den mye enklere Welcome to Japan, som manifesterer seg i et dens mangfold av gitarhooks og ikke minst i sitt milde melodiske avslutningsparti.
Dessverre slutter den ellers utrolig sterke åpningen på albumet her. 80’s Comedown Machine, 50/50, Slow Animals og Chances snubler inn i hverandre og danner en sky av anonymhet. Man lengter fort tibake til de tidligere nevnte låtene. Derimot seiler Partners in Crime fort opp som en erstatter med sitt sugerende refreng. Happy Endings er også verdt å nevne; en drivende bass, Top Gun solo gjennom deler av låta, og enda mer nintendoinspirert elektronika.
På mange måter minner Comedown Machine om Daft Punk. 80-tallsnostalgien gjennomsyrer lydbildet, men allikevel forvrenges elektronikaelementet i låtene seg til en slags futuristisk sound. Den nedstrippede og primitive Is-This-It-rocken er borte, The Strokes leker seg med sin nye energiske og levende sound, som fusjonerer dansbar pop med solide rockeriff. Vokalen til Casablancas veksler mellom det forvrengte, det høye, det stabile, det lave. På lignende vis fungerer gitaren, det elektroniske elementet og synthen. Dette er ikke perfeksjonert enda; Comedown Machine har mange svake ledd – det virker ikke helhetlig og halter litt til tider, men man kan ikke arrestere The Strokes for mangel på vilje, så at dette utbedres i fremtiden har jeg fullstendig troen på.
