Siden starten i 1990 har Clutch jobba kontinuerlig for ikke å stagnere, men heller alltid være i konstant utvikling. Det er i hvert fall omtrent hva jeg husker å ha lest i et intervju med vokalist Neil Fallon. Og det må jo også sies å ha rot i virkeligheten, for hvis du sammenligner de første og de siste skivene til Clutch er det unektelig enorme forskjeller. Fra å være et relativt musikalsk utilgjengelig spaceprogstonerband, riktignok med noen knallfeite låter allerede da, headliner de idag store scener og festivaler med lyttervennlig, bluesprega tungrock. Og det med integriteten i behold. Bra jobba!

”Earthrocker” er Clutch sitt tiende studioalbum. Og selv om ikke alle platene opp til nå har vært klassikere skal du lete lenge etter et band med ti skiver på samvittigheten og SÅ lite dritt. Og ”Earthrocker” legger seg fint på plass i rekka over gode Clutchalbum. Ja faktisk legger den seg ganske langt fram også, for her er det mye digg å henge med på. Singel og førstelåt ”Earthrocker” er en helt habil rockelåt som kommer seg med et par lyttinger. Og herfra går det meste bare oppover. Clutch er et av verdens beste band til å groove, (jo, de er det), og beviser det til gangs på denne plata. Hør på kubjellepartiet i ”D.C Sound Attack” og prøv å si noe annet.

Lydmessig låter ”Earthrocker” skammelig bra. Kombinasjonen av tyngde og presisjon fungerer utmerket. Her har de samla alt Clutch representerer i en god mix. Den eldste, mest innbitte Clutchfansen er trolig ikke enig, men det låter både genuint og storslagent. Kommersielt, tilgjengelig, men fremdeles 100% Clutch. Noen fyllstofflåter dessverre, men for det meste er dette en knakende tøff skive. Liker du noe av det senere materialet liker du garantert denne også! Sjekk ut låta ”Book, Saddle and Go” så får du en flying start.






Clutch på Facebook