På debutalbumet Here Be Monsters (2001) fremsto Ed Harcourt som et formidabelt musikalsk talent. Det er snakk om en sånn plate man hører på fra start til slutt, uten å hoppe over en eneste låt, fordi musikken er så fordømt bra hele veien. Den nær perfekte kombinasjonen av pianodrevne, lystige poplåter, vemodige ballader og litt mørke og eksentriske, Tom Waits-aktige numre - toppet av den fantastiske, syv minutter lange Beneath the Heart of Darkness - gjorde denne plata imponerende variert, men samtidig helhetlig. Dessverre har Harcourt utviklet seg til å bli en av mange artister som aldri klarer å komme opp på det samme musikalske nivået som på debuten. Oppfølgeren From Every Sphere (2003) var et stykke på vei en glimrende fortsettelse, mens de tre neste i rekken, Strangers (2004), The Beautiful Lie (2006) og Lustre (2010), alle har vært ujevne utgivelser. Ed Harcourt har hele tiden fremstått som en artist med mange gode ideer og mye kreativitet, men han har også lidd under en manglende kritisk sans. Aldri siden har han gitt ut en plate med et tilnærmet like stabilt høyt nivå som Here Be Monsters. Spesielt The Beautiful Lie, med sine femten låter av svært varierende kvalitet, er en frustrerende plate med alt for mye middelmådighet.

På hans sjette studioalbum, Back into the Woods, har Harcourt tonet ned alle de fikse ideene, og laget et album nesten utelukkende basert på rolige, pianodrevne ballader. Resultatet har blitt det som litt paradoksalt kan kalles hans mest helstøpte album siden debuten, men også hans kanskje minst spennende utgivelse.

På den ene siden er altså Back into the Woods et imponerende helstøpt album. Det består av ni jevnt over flotte låter, pakket inn i et rustikk, vemodig lydbilde. Harcourts tekster er som alltid fascinerende, og her handler det blant annet om hans egen situasjon som småbarnsfar, om forholdet mellom kultur og natur og om store, eksistensielle tema som tidens gang og kjærligheten. Det er en nydelig stemning på plata, og Harcourts vokal er kanskje bedre enn noensinne. Selv om det her er snakk om en plate hvor helheten er viktigere enn enkeltlåtene, bør noen sanger trekkes frem: The Prettiest Girls er en låt drevet frem av et harcourtsk pianotema av beste sort. Tittellåta er en sånn sang hvor man aner en voldsom storhet under de forsiktige pianoakkordene, og som vokser for hver gjennomlytting, helt til den når majestetiske høyder. Det samme kan sies om avslutningssporet The Man that Time Forgot.

På den andre siden er det, for de som har fulgt med Harcourt fra begynnelsen, nesten umulig å unngå en følelse av at han var en rikere artist for et tiår siden. Jeg savner de virkelig fantastiske poplåtene, slike som She Fell into My Arms eller Apple of my Eye fra debuten. Jeg savner de mørke, eksentriske og Tom Waits-inspirerte sporene, slike som Ghost Writer eller Undertaker Strut fra From Every Sphere. Sist men ikke minst savner jeg den Ed Harcourt som satt seg ned ved pianoet og spilte som om verden raste sammen rundt ham, med en enorm innlevelse og desperasjon, slik som på Watching the Sun Comes Up, også den fra From Every Sphere. Den kanskje råeste låta Harcourt noen gang har laget.

Kort sagt er Back into the Woods et svært vellaget og fint album, som samtidig føles litt frustrerende, tatt Harcourts bakgrunn i betraktning.