Duoen er fra California og lager passende nok tradisjonell amerikansk musikk. Den går også rett inn i folk-bølgen som fortsetter å rulle over hitlistene, og selv om det ikke finnes noen I Will Wait her burde det finnes et større publikum for denne platen nå enn for et par år siden. The Ash & Clay består utelukkende av Pattengales og Ryans synkrone vokal og gitarspill. Alt her er fullstendig nedstrippet; det eneste som lager variasjon er forskjell på tempo og intensitet på gitarklimpringen. Det er et modig valg å kle låtene så nakne - det krever dertil mer av dem da svake låter ikke kan gjemmes bort i et proft lydbilde. Dermed er det klart at noen av låtene også kommer til kort, men stort sett kommer The Milk Carton Kids helskinnet fra det. Låter som Hope of a Lifetime, Honey, Honey og Heaven viser at evnen til å skape uptempo-country er tilstede. De roligere låtene er av mer varierende kvalitet, men The Jewel of the June og albumets beste låt Promised Land er nok noe av det fineste vi får høre innenfor sjangeren i år.
The Milk Carton Kids er et nytt, svært respektabelt tilskudd til en tradisjonsrik sjanger. De gjør som så mange andre før dem, men med en teft for gode låter og akkompagnering klarer de å stå støtt på egne ben. Det blir kanskje ikke spennende musikk av slik, men det blir til gjengjeld svært, vært trivelig!
PS: Duoens to første album er fremdeles tilgjengelig for gratis nedlasting på deres hjemmeside
